Så er det den drømmen vi småbarnsmødre bærer på, om å få noen få dager for oss selv, om så bare en natt eller to, om et tomt hus med stille rom og om å få spise middagen sin i ensomhet, om å få høre Dagsnytt 18 og Politisk kvarter uten å bli avbrutt, bare for en kort stund, at det må skje, at tida skal åpne seg, at hjertet skal åpne seg, eventuelt få hvile. At ingen dører skal smelle og ingen småføtter springe, at vi skal ha overskudd som fjell, som klukkende kilder. At vi en morgenstund skal gli ut av drømmen uten stiv nakke og dundrende hodepine etter nok en natt med for mange unger i én og samme dobbeltseng.