Antikkbegeistrede nordmenn og tyskere følte seg mer hjemme i antikken enn i samtidens Hellas.

Vi kan ikke studere antikkens historie uten å forholde oss til hvordan den er blitt brukt i ettertiden. Når nordeuropeiske hovedsteder på 1800-tallet ble overstrødd med signalbygg i gresk stil, gjenspeiler det en idé om antikken som et estetisk ideal som kunne løsrives fra sitt geografiske opphavssted. De antikkinspirerte bygningene luktet tradisjon og ga legitimitet til stadig nye ideologier og institusjoner. Til og med de antikke stedsnavnene ble appropriert: Hammersborg ble kalt «Christianias Akropolis», København og Edinburgh begge påberopte seg å være «Nordens Athen». Hva gjorde dette med forholdet til det egentlige Athen og Akropolis?