Et bilde av faren min som ungdom, der han ligger og sover i sola under et tre, en solstråle har funnet ham der han slumrer i en brun jakke og litt for store sko. La ham sove en stund til, la den første sola varme ansiktet hans, som en humle i frossent gress som man forsøker å vekke ved å blåse på den. Snart begynner livet. Og det kommer til å bli et vanskelig liv. Allerede fra begynnelsen er det så mye som er for sent. Og når jeg ser ham nå, i skrivende øyeblikk, ser jeg at han bare følger en bevegelse som startet lenge før ham, som ligger nedarvet i generasjoner. Det jeg skriver, har fått meg til å tenke på tilgivelsen.