Kjærligheten er alltid en gave både til den som elsker og den som blir elsket. Det er bare når begge tar imot den og kan gi seg uselvisk hen til det personlige møtet mellom jeg og du, uten frykt, nakent og ærlig, at kjærligheten blir virkelig. Kjærlighet! Smak på ordet. Kjenner du det – følelsen av nærhet og sterk tilknytning? Jeg smakte på ordet til jeg ble nummen i munnen. I baren sto bartenderen og pusset på glasset som tatt rett ut fra en amerikansk kjærlighetsfilm. Men jeg hadde ikke kjærlighetssorg. Tvert imot. Bordlappen med navnet mitt på sto noen meter unna. Min intetanende kjæreste var på vei. Hun visste ikke at jeg skulle gjøre det slutt. Alt virket rosenrødt og perfekt tilrettelagt idet hun åpnet døra til restauranten og kom smilende inn. Jeg så for meg et problem som var borte i løpet av noen få timer. Hun så for seg Platon, en stor muskuløs mann bare ikledd et lett linklede. Bare det kraftige skjegget brøt linjene i tøystykket. Ingenting var planlagt. Tankene streifet så vidt hodet mitt: «Hei, det er noe jeg må fortelle deg.» «Kjære, dette har jeg tenkt lenge på.» Det ble helt stille i rommet. Glassgnukkingen til bartenderen var det eneste man kunne høre. Kjæresten min brøt ut i gråt. Tårene fosset nedover kinnene, før jeg engang hadde åpnet munnen. «Pappa er død», sa hun. Svigerfar? Død? Jeg ropte så høyt inni meg at hele restauranten kunne høre det. Kjæresten min strakte ut hånden sin, holdt meg forsiktig og fortalte at han hadde vært på jobb da det skjedde. Plutselig hadde han tatt seg til hjertet, skreket og falt om. Kjæresten min klarte ikke å stoppe gråtingen. Hun holdt fortsatt hardt i hånden min. Tida var inne: «Hør på meg, kjære. Apropos hjertesmerter …»