MAGNUS NILSSON
Norden: Hva skal til for å synliggjøre forbindelsene mellom litteratur skrevet i de ulike nordiske landene?
Ny kvinne: Politikk, kvinnesak og urbant liv er uløselig forbundet i Elin Wägners romanklassiker «Pennskaftet».
«I eller omkring desember 1910 endret menneskenaturen seg», skriver Virginia Woolf i et ofte sitert essay, vel vitende om at ingenting forandres over natta. Som retorisk grep for å understreke at en ny tid – og ikke minst, en ny litteratur – er på vei akkurat i denne perioden, har påstanden like fullt betydning, også sett fra et nordisk perspektiv. I årene rundt 1910 gjorde en rekke unge, kvinnelige forfattere seg gjeldende, mange av dem svenske og finlandssvenske. De var opptatt av kvinners muligheter og vilkår, de lot raskt voksende storbyer som Helsinki og Stockholm være scene for handling og personer, og de viste fram konflikter og smertepunkter i samtiden. Politikk, kvinnesak og urbant liv var uløselig forbundet i romaner som Anna Brantings «Staden» (1901), Maria Sandels «Virveln» (1913), Karin Smirnoffs «Under ansvar» (1915) – og Elin Wägners «Pennskaftet» (1910), den eneste av dem som har oppnådd å bli en slags moderne klassiker, vel å merke i Sverige. Det er knapt en overdrivelse å si at både romanen og forfatteren er ukjente i Norge, til tross for at Elin Wägner var den andre kvinnen, etter Selma Lagerlöf, som ble valgt inn i Svenska Akademien, og «Pennskaftet» regnes som hennes hovedverk.