I en skuff fant jeg igjen det gamle kameraet mitt, fra en annen verden, en litt glemt en. Den gangen vi fremdeles rasjonerte antall klikk på utløserknappen, og vi sto og nistirret gjennom linsa i minutter av gangen og kommanderte motivet til å smile, til å stå litt mer sånn kanskje, mot siden, er du klar?, før vi fotograferte. (Jeg overdriver litt.) Det var i alle fall før hvert klikk ble gratis, og før vi alle hadde gått til anskaffelse av digitalkameraer med kort levetid til en tusenlapp omtrent, før vi hadde fått oss minnebrikker med enorm lagringskapasitet slik at hvert motiv nå kunne foreviges fra alle tenkelige vinkler med få nanosekunders mellomrom, og før vi aldri lenger skulle ta oss tid til å se gjennom bildene vi hadde tatt, fordi det var for mange av dem.