James Brandon Lewis

«An UnRuly Manifesto»

Relative Pitch

Mye stor jazz har kommet fra folk dedikert til en spesifikk konstellasjon, eksempelvis et kvartettformat, for å forme, finpusse og videreutvikle seg selv og sin musikk over tid ved denne lesten. Det er likevel noe ekstra fascinerende med musikere som beveger seg mellom ulike sammenhenger, men som likevel evner å vise et artistisk særpreg uansett hvilken sammenheng de opptrer i.

Tenorsaksofonisten og komponisten James Brandon Lewis er en slik artist. Som leder eller med-leder har han fremført sin musikk i akustisk trio-format så vel som i en mer elektrisk variant av denne. Han har spilt i forrykende saksofon- og trommer-duo, og er fremtredende i Heroes Are Gang Leaders, et kollektiv der utforskende og utfordrende jazz møter lyrikk. Ulike uttrykk, for så vidt, men markant i hver og en av dem er en særegen kunstnerisk stemme, frigjort fra et tydelig akademisk preg så vel som noen enkelt musikalsk grein.

Et tilbakevendende element ved James Brandon Lewis’ karriere har likevel vært en vilje til å anerkjenne og hedre inspirasjonskilder hvis ideer og musikk fungerer som grunnpilarer som han selv har bygget noe helt eget opp fra, noe Lewis av og til også har fått hjelp av eldre foregangsfigurer som William Parker, Gerald Cleaver og Jamaaladeen Tacuma til å gjøre.

«Utgivelsen er dedisert til Ornette Coleman og Charlie Haden, samt surrealisme.»

Når «The UnRuly Manifesto» er en utgivelse dedisert til Ornette Coleman og Charlie Haden, samt surrealisme, så følger det i denne ånden. Denne gang har han dog ikke med seg noen fra den eldre garde, men et nytt band bestående av hans nå faste trio, den innovative kontra- og el-bassisten Luke Stewart og trommeslageren William Trae Crudup III, pluss fantastisk talentfulle Jaimie Branch på trompet og Anthony Pirog på gitar (sistnevnte nå også aktiv i trio med hardcore-heltene Fugazis gamle rytmeseksjon).

Ingenting på «An UnRuly Manifesto» høres nødvendigvis ut som musikken til Coleman eller Haden. Til det er Lewis en for kløktig og dyktig musiker. Men man aner applikasjoner av og nikk til ideer og musikalske virkemidler de to utarbeidet og benyttet seg av, sammen eller hver for seg. Som at Stewarts vakre kontrabassåpning på vidunderlige «Haden Is Beauty» har ekko av Charlie Hadens spill på Coleman-klassikere som «Lonely Woman», med melodi spilt høyt i registeret aksentuert av vektige, dype enkelttoner samt akkorder. Når blåsere, trommer og gitar kommer inn, er det med hint av jubelen i Liberation Music Orchestra så vel som Colemans senere, gitarpregede ensembler, der Pirog her kanaliserer Bern Nix, selv om saksofon- og trompet-støtene har snev av Albert Ayler-aktige fanfarer.

Megetsigende nok åpner albumet med en kort musikalsk uttalelse titulert «Year 59: Insurgent Imagination», etter jazzens brytningsår 1959, og følges så av den majestetiske tittellåten. Fra et bastant og pågående bass-ostinato støttet av standhaftig klingende gitarakkorder vokser komposisjonen fra et samkjørt tema fra blåserne mens trommene virvler i grunnen, før eskalerende soloer fra Lewis og deretter Branch leder komposisjonen mot nye, ekstatiske høyder.

Der «Sir Real Denard» er funky, kantete og ivrig, rifftung, men tøylesløs, med Stewart her på el-bass, Pirog med forløsende gitarsolo filtrert gjennom lag av effekter, fulgt av virrende trompet- og hylende saksofonsolo, er «The Eleventh Hour» mykt dansende med flotte, søkende og håpefulle soloutspill fra Branch og Lewis.

Tittelen «Escape Nostalgic Prisons», som strukturelt sett er albumets frieste utfoldelse med herlig kveilende linjer og utrop, kan kanskje sees på som et utspill om at fortidens inspirasjon ikke må bli en tvangstrøye for ny kreativitet. Det har Lewis’ musikk allerede eksemplifisert eksepsjonelt godt at den ikke trenger å være, så også denne gang.