Bøndene fikk stort sett være i fred – bortsatt fra for kongemakta.
Plyndring var en integrert del av krigføringen i middelalderens Europa. Så naturlig var det at hærer «levde av landet» at man knapt nok reflekterte over det. I Vesten er det ikke før etter Trettiårskrigen (1618–48) at krigen ble et mer avgrenset fenomen med slag utkjempet mellom profesjonelle hærer, og der sivilbefolkningen ikke lenger ble systematisk utplyndret.