Jeg er virkelig vakker og alle elsker meg. Det er så godt å bli elsket, godt å glede noen med min smak. Men nå til dags, er det altfor mange som hater meg. Vi har samme opplevelse vi som blir elsket, dog er det noe annerledes med meg. Meg vil de ha fra første stund, men ikke mange minuttene etterpå begynner jammeren. Jeg vil så gjerne forstår hvorfor. Jeg blir ensom av det, fordi jeg ikke vet hvordan de egentlig tenker, menneskene. Hvordan går det an å ha lyst på noe, være glad for å få det, og så få dårlig samvittighet? Ikke nok med at de gir seg selv dårlig samvittighet, men de blir triste, lei seg, munnvikene henger og de ser på sin mage. Har den blitt større? spør de seg selv. Hva har det med saken å gjøre – magens størrelse kontra min deilige smak? Mennesket, hvor er du? Ikke der hvor jeg er. Jeg lever av å gjøre meg vakker og gi av meg selv. Jeg kan endre en stemning på sekundet, få andre har den egenskapen.