Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Følelser er ikke særlig eksplisitt skildret i den norrøne sagalitteraturen – man må tenke seg fram til dem selv.

Stormfulle undertoner

MITT BEGER FLYTER OVER: Gleder og smerter var i høyeste grad verbalisert i «Tristan og Isolde», en middelalderfortelling som oppsto i Bretagne på 1100-tallet. Her skildres de to elskernes deling av en skjebnessvanger kjærlighetsdrikk i malerens John Duncans framstilling. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Forskjellen fra en gammelfransk klassiker som Tristan og Isolde er slående.

Alle som kjenner til den norrøne litteraturen, og særlig de islandske familiesagaene, vil neppe være uenige i påstanden at sagastilen kjennetegnes av få uttalte emosjonelle beskrivelser. I andre litterære sjangre fra middelalderen, som oversatt eller religiøs litteratur, ble følelser uttrykt mye mer eksplisitt. Mennesker i norrøn middelalder hadde nok det samme emosjonelle spennet som alle andre mennesker, følte alt fra glede til desperasjon, sorg eller sinne. Forfattere og skrivere hadde også språket til å uttrykke seg emosjonelt. Men forskjellene i emosjonell utfoldelse er så store i litteraturen at man kan spørre seg om hva dette kan fortelle om mentalitet, følsomhet og litterær smak hos samtidens lesere. La oss se nærmere på to eksempler.