Jeg skynder meg til sykehuset i Østfold fra Bergen. Mamma er i operasjonen. I rommet sitter flyktningen som var vitne til ulykken. Vi hilser. Han har sittet her i over tolv timer. Bekymret.
Fuglemigrasjon er tegn på at naturen fungerer. Har vi grunn til å føle uro nå?
Intenst: Debutanten Lars Svisdals fullmodne «Seg til inkjes» gjør seg levende som et handlingsmettet maleri.
«Han var en driftig kar – men han hadde ti tommeltotter.» Slik beskrives både far og sønn Orderud av en slektning i den nylig viste true crime-serien om familietragedien på gården i Sørum. Ja, for ofte er det vel på en slags trass at et landbrukskall utøves, og noen ganger får det et tragisk, eller i alle fall sørgelig, utfall. Særlig i brytningstider som vår egen, hvor den moderne sattheten siver avblomstrende utover distriktene. Jeg tenker på dette når jeg leser Lars Svisdals debutroman, kollektivfortellingen «Seg til inkjes», lagt til traktene rundt en turisthytte og en gård i den fiktive fjellbygda Vormdal.