Jeg hadde en gang ei bestemor, som jeg var svært glad i. Det er nå et halvt århundre siden hun døde, og jeg har ofte spurt meg selv om hvorfor jeg ble så glad i henne. Bestemor var snill, det er så. Og i skapet hadde hun brunsukker, som hun klipte opp med ei svart sukkersaks. De skrukkete klumpene lignet koraller og var harde som granitt. Hvis jeg la en liten brunsukkerbit på et spesielt sted i munnen, kunne jeg suge på den en hel kveld. Barn glemmer ikke slikt.