Et konsertopptak med en nesten løssluppen Carlos Kleiber sender lyttingen på sporet av gresk mytologi.
La meg denne gangen begynne med slutten. For denne innspillingen av Beethovens fjerde symfoni er et konsertopptak der applausen er tatt med etter siste sats. Og det er på ingen måte noen måteholden applaus. Den er storslagen fra begynnelsen av, og blir stadig mer crescendoaktig, for å holde meg til musikkvokabularet. Det klappes og klappes og bravoropes. Det er som det ingen ende skal ta.
