Det har gått ett år siden vi fikk barn, og i løpet av dette året har vi hatt barnevakt én gang. Vi dro ikke på restaurant, ikke på kino. Vi dro på Ikea. Dette stusslige bakteppet er vel noe av grunnen til at jeg ble så henført da jeg her om dagen var på en panelsamtale om kjærlighet. Jeg ante ikke hva jeg skulle på, jeg hadde bare sagt ja, fordi det innebar at jeg kunne søke permisjon fra leggerutinene og heller drikke vin med venninner. Der oppe i panelet satt to parterapeuter og en intervjuer og snakket sammen om kjærligheten og hvordan holde den i live. Den ene terapeuten fortalte om da hun kom hjem fra jobb en dag, og mannen hennes sto ved vinduet og banket i glasset for å få oppmerksomheten hennes der hun kom gående bortover innkjørselen. Han hadde vasket huset og laget middag, men det var denne bankingen – begeistringen over å se kona si – som betydde noe. «Gjør hverdagstingene med kjærlighet», var rådet hennes. Intervjueren fortalte at det hender hun og mannen åpner en flaske cava på en vanlig hverdag etter at barna har lagt seg. Så legger de beina på bordet og prater sammen hele kvelden. Og dette er viktig, sa den andre terapeuten: å prate sammen. Og spise middag sammen! Forskning viser at par som spiser middag sammen hver dag, har større sjanse for å holde sammen. Jeg gikk fra denne panelsamtalen med en fornyet tro på kjærligheten. Jeg skulle ta meg sammen, bruke tid og krefter på parforholdet. På veien hjem gikk jeg innom 7/11 og kjøpe en Haribo-rull, for det vet jeg kjæresten min liker. Da jeg kom inn døra, sto kjæresten min lent over den ødelagte oppvaskmaskinen og øste ut vann. «Og katten har tissa i trappeoppgangen», sa han. Jeg vaska trappene. Så delte vi en Haribo-rull.