Fattigdom ble i 1800-tallets Finland sett på som en samfunnsmessig konstant. Klassesamfunnet var skapt av den allmektige, og det var ikke opp til folk å kritisere den guddommelige ordningen. Ydmykhet var den fattiges dyd, og den rikes var gavmildhet. Det var sånn man sikret seg inngang i himmelriket, der det verken fantes slit eller tårer.