Det er ikke høststormene som forteller meg at sommeren definitivt er over. Heller ikke løvet som blekgult og dødt dekker bunnen av bjerkeskogen, neglespretten som biter i bare fingre på sykkelstyret en tidlig mandag morgen eller mailene fra Skiforeningen som nå renner stadig oftere inn i min elektroniske postkasse. Nei, det er jazzen. Eller rettere; den mildt melodiske, inderlig innsmigrende og måneskinnsblå jazzen. Intet kan som den senke teppet for sommerens lystspill i tidens teater, dempe lyset i salongen og gjøre meg beredt til nok en sesong i moll.