Det usagte: Colm Tóibín forsøker å fylle tomrommene i myten om Orestes.
Navnenes hus
Litteratur
Oversatt av Merete Alfsen
Press 2018, 292 sider
Jeg husker fortsatt godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg, da jeg for noen år siden leste Ivo Andrićs roman «Konsulene» – denne mangslungne beretningen om urolighetene på Balkan under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet – og på siste side så den unnselige dateringen forfatteren avslutter historien med: «Beograd, i april 1942». Når konsulen, ved bokas slutt, sitter og ordner i sine gulnede papirer og, i et øyeblikk av optimisme, tenker at et sted i denne verden må den rette vei finnes, er det også Andrić som lever i håpet om at han selv, og menneskene rundt ham, skal finne en vei ut av grusomhetene de skritt for skritt har forvillet seg inn i: «Han visste ikke selv hvordan eller når eller hvor, men en eller annen gang ville hans barn eller barnebarn eller kanskje enda senere etterkommere finne denne veien.»
