Så sitter jeg her i oktober og blar i kamerat Jan Jakob Tønseths diktsamlinger, åtte i alt, utgitt mellom 1971 og 2016, noe jeg har gjort titt og ofte opp gjennom årene, og alltid har jeg funnet noe nytt, noe åpenbart som jeg likevel ikke har lagt merke til i en strofe jeg trodde jeg kunne, men denne gangen er det annerledes, han døde natt til fredag, den tolvte, fredelig, som det heter, i den grad døden er fredelig, og jeg stanser ved en linje i debutsamlingen «Kimærer»: