«Der?» spurte hun, gjennom sammenbitte tenner. «Litt høyere», kommanderte jeg. Hun tok spikeren ut av munnen og hamret den inn i veggen. Så løftet vi maleriet på plass og gikk noen skritt bakover. Jeg så det med en gang. Det hang alt for høyt. «Perfekt», sa hun. Jeg så på henne med vantro. Var hun blind? Bildet hang jo helt åpenbart for høyt. «La oss prøve litt lavere», sa jeg. Men hun nektet. Nå hadde vi brukt over en time på dette, mente hun, og prøvd ti ulike steder, påstod hun – «nok er nok!» – bildet blir hengende. Jeg måtte altså slå meg til ro med at jeg skulle leve resten av livet mitt med et maleri som hang provoserende høyt over sofaen. En dirrende kløe spredde seg i hjernen min.