Det stunder mot høst. Om Holmenkollstafetten er vårens vakreste eventyr, må motbakkeløpet «Stolzekleiven opp» være høstens vakreste. I en tid der hver bygd eller by med en åskam eller et høydedrag har et motbakkeløp, må konkurransen opp denne steinsatte stien fra Fjellveien til Sandviksfjellet kunne kalles alle motbakkeløps mor, da det neste år feirer 40-års jubileum. Stolzen, som den bare kalles av bergenserne, er flittig benyttet i trekvart hundreår til søndagsturer eller en kjapp treningsøkt etter arbeidstid. Særlig nå i oppkjøringen til høstens vakreste eventyr, kunne en utflukt opp trappene bli hyppig forstyrret av kondomkledde løpere av begge kjønn som puster deg i nakken og vil forbi. Her har alskens norske idrettskjendiser trent og konkurrert, men også Mick Jagger og hans norske personlige trener skal visstnok ha blitt observert pesende opp kleiva.
Å danse seg videre: Mens Thea Hjelmelands forrige album var preget av sorg, handler nye «Kulla» om å reise seg igjen.
Løsrivelsen
«Kulla» er et godt ord med en god lyd, og så minner det om Villa Villekulla. «Et hus der man kan leke, og bevare barnet i seg. Det er nok alvor i livet.»
Bylarm 2015. Vi er vitner til en eksepsjonell intimkonsert i St. Edmund’s Church i Oslo. Oppe ved alteret står en brudekledd Thea Hjelmeland, og synger hjerteskjærende sterkt og nakent. Det er vanskelig ikke å bli berørt. Ikke bare på grunn av den dypt personlige musikken, som Thea og medmusikant Peter Baden tryller frem med instrumenter og vokal. Men også fordi hennes egen historie er så personlig, så vond og så offentlig: I 2014 ventet hun barn med samboeren sin, da legene oppdaget at han hadde en uhelbredelig sykdom. Barnet ble født, samboeren døde, og Thea satte ord og musikk til den vanvittige situasjonen på albumet «Solar Plexus» – en av de aller beste norske utgivelsene dette året.