Hva skjedde egentlig med bestefar under krigen? Jeg hadde jo hørt de gamle historiene om at han hadde sittet fengslet, opptil flere ganger, men hvorfor? Det visste jeg ikke. I jula fant jeg en grå boks hjemme hos bestemor. Den viste seg å være full av gamle negativer og filmruller. Flere av dem hadde aldri blitt framkalt. Totalt inneholdt den grå boksen rundt 600 bilder. Hundrevis av historier og tapte minner. Jeg tok med meg boksen på en fotolab (en av de få som hadde overlevd tida) som holdt til nede i gamlebyen. Gjennom en smal port, tvers over en stor åpen plass full av biler og inn bak en tung jerndør inn i en stor grå sementboks. Et mørkt rom, masse kjemikalier og en mann i hvit frakk som sa «Er du virkelig klar for å se dette? Husk at det kan skjule seg noen overraskelser her, som du kanskje ikke vil se.» Jeg turte det, og bildene er en slags historiebok om meg selv. Samtidig leser jeg Gaute Heivolls bok «Himmelarkivet» om skoarbeideren Louis Hogganvik fra Mandal som ble arrestert av Gestapo under krigen, dratt med til deres torturkammer Arkivet, det tidligere statsarkivet i Kristiansand. Den stille og beskjedne brevvekslingskommunisten hadde i løpet av ni dager i fangenskap valgt å avslutte livet sitt på egen hånd, ved å svelge så store biter av madrassen at han ble kvalt. Mange år etter krigen fikk de som satt i fangenskap en slags hyllest, i form av en messingtavle med deres navn på. Og noe overraskende dukket bestefars navn opp der. Hvorfor det? Hva hadde han gjort? Og ville jeg egentlig vite det? Jeg sendte en mail til Riksarkivet og spurte om å få utlevert dokumenter etter bestefar. Det fikk jeg. Og nå har jeg en mail liggende i innboksen min, som jeg ikke tør å åpne.