Hun satt i gresset med panna mot knærne i skråninga ned til den lille elva jeg visste het Lierelva. Jeg visste alt om disse stedene spredt ut i et stort felt over hele Østlandet. Jeg hadde kjørt igjennom dem og forbi dem utallige ganger, aleine på dagtid og natterstid, noen ganger med jentene i baksetet, alle tre eller bare én av dem, Vigdis da, som regel, som var eldst. Jeg hadde kjørt og kjørt til jeg var lei det, jeg var ufattelig lei av det akkurat nå. Av veiene. Av bilene, av Mazda og Ford, av Opel, av hvilket merke som helst, av biler med manuelt gir og automatgir, av bensinbiler og store dieselbiler, av stillegående biler og biler som velta ut av seg kølsvart røyk over asfalten i en miserabel hale fra eksosrøret. Jeg hadde ikke regna ut hvor mye CO² jeg slapp ut på disse turene, det var sannsynligvis kriminelt mye, og ærlig talt, det plaga meg, jeg tenkte på det ofte, jeg lå våken om natta og telte liter med drivstoff, jeg telte kubikkmeter utslipp i drømme, men hva skulle jeg gjøre, skulle jeg ta piller. Hvor forurensende var ikke legemiddelindustrien. Helt sikkert veldig forurensende, sjøl om jeg ikke visste med hvilket stoff den var det og på hvilken måte, giftig avrenning i bakken, dritt i lufta eller bare generelt narkomant ødeleggende.