Islendingesagaene er fryktelig morsomme. Samme hvor jeg slår opp, finner jeg noe som begeistrer meg. Noen ganger er det uttrykksmåten, noen ganger er det handlingen og andre ganger er det innfallene til de ikke alltid like smarte sagaheltene. Oftest alle tre samtidig. Sist vinter fikk min 13-årige sønn i lekse å lese skoleutgaven av en av de mest kjente sagaene, Laksdøla saga, eller sagaen om Laksdølene. Det var ikke noe problem å vekke interessen for kulturarven. Laksdøla saga forteller historien om fosterbrødrene Kjartan og Bolle og kvinnen i deres liv, Guðrún. Disse menneskene sliter med de samme følelsene som vi alle gjør: sjalusi, stolthet og forfengelighet. Hun som går på fest iført et skaut som er gave fra søsteren til selveste kongen av Norge, har mye til felles med ungdommen som kommer på skolen med den nyeste iPhone-modellen. «Dette er vår historiske arv! Vi har ingen slott, men vi har disse sagaene», sa jeg til tenåringen min, og litt etter litt var han like kjent med Guðrún Ósvífursdóttir som Childish Gambino.