Har jeg gjort hva jeg kunne for å se? Jeg tenker meg ofte dette som et av flere grunnleggende spørsmål i danske Inger Christensens litterære praksis. Med diktningen som kraftfelt undersøkte hun de mange sammenhengene som finnes, mellom jordas skapninger, mellom menneskene og språket, mellom språket og verden. I en årrekke har jeg latt meg fortrylle av dette forfatterskapet av ypperste klasse, og i særlig grad av poesien og de sju diktsamlingene «Lys», «Græs», «det», «Brev i april», «Alfabet», «Digt om døden» og «Sommerfugledalen».