Det var noe lummert som omklamret Kristiansand den kvelden. Og det skyldtes ikke bare at august bød på sin fineste sommerdag. Det drønnet i tunge slag fra stortrommer av tre musikanter som gikk foran i toget fra Tresse, oppstillingsplassen innenfor festninga. Ellers var det stille. Opp Festningsgatas brosteinsbelagte løp foran Arbeiderforeningens hus beveget en mørk og taus menneskemasse seg. Dunk. Langt opphold. Dunk. Ny pause. Dunk. Det dystre budskapet skulle bankes inn i oss der vi defilerte nordover.