Klassekampens intervju med filosofiprofessor Jens Saugstad 26. juli viser noen begrensninger ved selvrefleksjon om sexisme og rasisme i akademia. Det er riktig at filosofifaget, til forskjell fra idéhistorie, er opptatt av argumenters gyldighet, snarere enn påvirkning fra andre tenkere, men dette utelukker ikke å utvide rommet for hvor disse tenkerne kan finnes.

Saugstad uttaler: «Jeg er for eksempel en norsk hvit mann, men følger jeg de akademiske prosedyrene for meningsutvikling og anvender fagets målestokker på riktig måte, skal jeg kunne fri meg fra den maktposisjonen som min identitet representerer.»

Men dette er ikke tilfelle når maktposisjoner i liten grad tematiseres i faget, og når en overveldende majoritet av deltakerne i diskursen representerer den samme identiteten – hvite menn. Kritisk selvrefleksjon trenger stimulans utenfra.

I intervjuet fortolkes rasistiske, kolonialistiske og sexistiske holdninger som «kulturelle fordommer», som «slagg som har blitt renset ut av filosofifaget selv». To forutsetninger er at bare verbale og eksplisitte formuleringer godtas som gjenstand for undersøkelse, og når disse er diskriminerende, avvises de som insignifikante. Dette, i tillegg til at motstemmer på forhånd er definert ut, utgjør et svakt grunnlag for refleksjon om undertrykkende kunnskapsstrukturer.