Den blå Toyotaen. En Cressida fra slutten av søttitallet. En gang var den nok mørkere blå, havblå eller hva det nå heter. En dypere blåfarge, i hvert fall. Metallic. Tredve år seinere så bilen fortsatt ut som da den var ny. Men lakken var falmet, og dashbordet også. Figuren i frontruta har smeltet på de lange kjøreturene om sommeren og blitt såpass deformert at det er vanskelig å se hva slags skapning det var i utgangspunktet. Kort tid etter bestefar døde, fikk den gamle Toyotaen ny eier. Og kort tid etter det havnet den i fjellveggen. Den var nok litt tung på rattet. Den nye sjåføren overlevde. Det gjorde ikke Cressidaen. Ti år seinere blir jeg far. Da dukker Toyotaen opp igjen. Denne gangen i drømmene mine. Jeg og babyen min var på besøk hos bestemor og bestefar som i denne drømmen bodde høyt oppe på et fjell, og det eneste som kunne ta oss dit var den gamle Toyotaen. Veien var smal og kronglete og full av svære steiner, og noen steder så smal at jeg skjønner ikke hvordan vi kom oss forbi. Men Bestemor sa at den eneste som kunne ta oss trygt ned denne veien, var Bestefar. Og at det var ingen andre som kunne kjøre Toyotaen. Som vanlig, så ble det som hun sa. Og da jeg satt i baksetet på Cressidaen, var det som om alt gikk opp, som om hele livsregnestykket endelig var i null. Fortiden og framtiden forent i den gamle Toyotaen. Selv om de i det virkelige liv aldri fikk møtt hverandre. Den gamle Toyotaen er et symbol på så mangt: Bestefars egenskap til å vedlikeholde ting, mange lange fine kjøreturer om sommeren, på vei til en campingplass eller en fiskeplass et sted, det trygge baksetet, «Toyota-tyggisen» til bestemor, og kassettene med Jussi Björling. Som jeg har savnet den. Det er godt å få den tilbake.