Hele tida holdes vi oppe av illusjoner, forblindelser. Ta tanken om at vi lever i nåtida. Trekk pusten dypt, se på alt rundt deg, hånda som holder i avisa. Papiret rommer eldgamle skoger: treets langsomme minne gomlet opp, gurglet sammen og valset ut til løvtynne blad som vi smører nyheter på. Inni fingrenes celler evig forandring. I hver av oss lever det forgangne videre på måter vi ikke helt kan overskue – som fristelser, fornemmelser og uante forbud. Samtidig kvitter vi oss hele tida med gamle versjoner av oss selv, som hus ingen vil bo i lenger. Hva er de avlagte klærne og upraktiske møblene du har lagret i kjelleren, annet enn et ufrivillig arkiv over den du ikke lenger selv vil være? Nede fra boden kaller fortida på oss, gjør krav på hva vi er. Det er derfor det kjennes så tungt å rydde i alt sammen.