Det må ha vært fordi jeg gikk og lurte på hvordan jeg skulle forstå tittelen på Joan Silbers nye roman, «Improvement», om den var ironisk eller ikke – det er mye man kan si om Silbers litterære personer, men forbedrer de seg? – at jeg her forleden kom til å tenke på noe Ali Smith sa tidligere i år, i vår, det må ha vært i begynnelsen av lange, kalde april. Mot slutten av en fin scenesamtale med Linn Ullmann sa Smith da hun ble spurt om hva kjærlighet er: «Love can’t be fixed and therefore it fixes us.» Det er i hvert fall sånn jeg husker det, og det var, synes jeg, elegant formulert, med den vises innsikt i at man ikke kan si så mye om hva kjærlighet er uten også begrense den, for seg selv og andre, at det allerede finnes mange nok oppfatninger om kjærligheten, de fleste av dem normative, de fleste av dem etterpåkloke, de fleste av dem nært forbundet med et perfeksjonsideal. Kanskje ligger det en større befrielse enn man skulle tro i det å forutsette at også kjærligheten, som alt annet levende, er full av sprekker og skjevheter, og hvis den har noen helende kraft, kraft til å la den enkelte føle sammenheng i eget liv, er det fordi den forstår savn og lengsel, i alle dens former. For som alle vet, kan alt i kjærligheten, ut fra noen idealer, virke feil – feil kjønn, feil alder, feil timing – og likevel være helt riktig.