Hverken av legning eller anskuelse hører jeg blant dem som ser lyst på tilværelsen. Ingen positiv type, ingen forkynner av glade budskap.

En svartmaler? Dommedag inntraff antagelig for lenge siden, vi minnes det bare ikke, og til å befinne oss dypt nede i inferno har vi det ganske bra.

«Landet er et helvete, men fylt av gode gaver», leser jeg i en åtte hundre år gammel reisebok fra Bengal.

Fra Kains tid ble ondt og godt sett i lys av Guds eller guders eksistens, deres uransakelige visdom, deres løfter og trusler. Noen fant trøst i forvissningen om at denne verdens jammer skyldtes mennesket alene, vår ulydighet mot Gud eller gudene. Eventuelt ble skylda lagt på Den onde selv, Djevelen. Andre – de mer dristige – fant selsom trøst deri at eneste skyldige her, var Gud selv. Demiurgen. Den onde verdensskaper.

Hos de førstnevnte er svartsynet (jammerdalen, syndefallet, osv.) ofte proporsjonalt med gladsynet. Paradis venter enhver gudfryktig. Jo verre vi har det på jord, desto bedre hist ved floden.

Dette glade budskap Jo-verre-desto-bedre løser det ondes problem en gang for alle, skjønt særlig stuerent kan det neppe kalles. Enhver filosof med respekt for seg selv, ja, enhver dannet person vil rynke på nesen av slik eksess i jammer og halleluja.

Men gudvet om ikke den løsningen er eneste holdbare … om du vil ha løst det ondes problem en gang for alle?

En både mer dannet og filosofisk-logisk løsning på det ondes problem gir buddhismen. Neppe uten grunn har Buddha appellert til tenkere også i Vesten hvis livssyn heller mot det negative. Buddha ble en opplyst i møtet med det onde; menneskets lidelse og pine under tilværelsen. Hans løsning enkel nok. Den totale utmeldelse. Nirvana. Buddhas lære er læren om hvordan komme seg ut av tilværelsen, mentalt og spirituelt (selvmord utelukket).

Utmeldelse … men også en utmeldelse av problemet selv, av det onde som problem? Jammerdal og deretter Paradis. Jammerdal og deretter Nirvana. Jeg ser ikke så store forskjell her. Begge løser problemet en gang for alle, men opphever det også.

Mennesket er seg sin eksistens bevisst. Vi vet vi skal dø. Vi kjenner vår ubetydelige plass i tid og rom, og alts forgjengelighet. Du behøver sannelig ikke ha opplevd ondskap, grusomhet, krig og jordskjelv. Eksistensen selv, at du er til, kan gi grunn god nok til eksistens-pessimisme. Metafysisk angst er grunn god nok. De alltid like ubesvarte siste-spørsmål. Hvorfor og hvorfra og hvorhen. Finnes en mening. Finnes en Gud. Hva er virkelighet.

Så sant du tar din eksistens på alvor, dvs. så sant du stiller de spørsmålene og ikke finner svar, kan det oppleves like uutholdelig som erfart ondskap eller medfølelse med andres ulykke.

Metafysikk? Ikke mer metafysikk enn den blotte kjensgjerning at vi svirrer rundt i et grotesk-endeløst kosmos på en halvstørknet klode … i seg selv rene skjære metafysikken, spør du meg.

Smerte er smerte uansett. Ingen smerte er mer virkelig enn en annen. Det gjelder også den som er knyttet til bevissthets- og erkjennelsesliv. Den kan ramme så vel de materielt privilegerte som de nødstedte, de mette og de sultne, de unge og de gamle, de modne og de overmodne.

«Til å være i helvete, har vi det ikke så verst»

Enkelte livssynspessimister, de proffe, er kresne på det. De skiller mellom ekte og uekte pessimisme. Uekte er den i utgangspunktet livsfornektende men gudelige utgaven. I så fall må også den østlige variant tas med. Begge henter trøst i en annen dimensjon, Paradis eller Nirvana.

Selv en minste snev gudstro, diskvalifiserer dette en pessimist? En ekte pessimist? Korrekt betegnelse blir da nihilist.

Nihilisten, intethetens og den totale meningsløshets champion, kan selvsagt ikke godta en gud i reserve ettersom all gudstro og ethvert drag av religiøsitet vitner om en eller annen slags mening. «Vi må våge», sier nihilisten, «å fronte tilværelsens gitte vilkår alene. Utholde synet, eventuelt takke for oss.» Det lyder flott. Det lyder konsekvent. For konsekvent? Ansikt til ansikt med det absurde. Det lyder flott. Litt for flott?

Svartsyn i livssynsutgave; et filosofisk eller moralsk begrunnet NEI til tilværelsen. Satt i system følger den sin egen logikk.

Argumentene for vil alltid være mer overbevisende enn motargumentene. Forutsatt at det ikke ender i fortvilelse og selvmord (hos filosofene sjelden, hos mer pasjonerte sjeler oftere), kan et slikt «logisk» svartsyn også oppleves befriende. Et slags klarsyn. Omsider har du funnet det eneste mulige, definitive svar på tilværelsens gåte.

I dette negasjonens regnestykke synes alt å gå opp. Alt stemmer. Motargumentene – våre lykkestunder, øyeblikk av skjønnhet og kanskje gudsøyeblikk – blir for lettvektere å regne i vektskålen, veid opp mot andres lidelse, mot lidelsens egenvekt. Jeg har selv opplevd slike befriende stunder med klarsyn. Men etterfulgt av skepsis. Skepsis til egen pessimisme. Fordi alt stemte for godt, argumentene for gode?

Forestillingen eller myten om den av alle gjerninger mest ensomme gjerning: Forfatteren/dikteren «alene med gud». Jeg signerer den ikke. «Alene med sitt publikum» ville være mer presist.

Mang en skrivekarl søkte ensomhet og isolasjon, arbeidsro. Andre måtte ha ungebråk rundt kjøkkenbordet for å kunne skrive. Hos noen kunne ensomhet og isolasjon fremkalle total skrivesperre. Ideelle arbeidsforhold likeså. Adskillig litteratur, også filosofi, så dagens lys i omgivelser vi dødelige sjelden forbinder med såkalt skapende alenegang med gud.

Hver forfatter har sin måte å jobbe på. Noen var alene, ikke med høyere makter men med kelneren … som siste gjest i lokalet. I og for seg endrer ikke dette på myten. Selv ved et kafébord eller i en tettpakket togkupé kan skaperakten finne sted, sies det. Henrykket så å si, og i skaperøyeblikket «alene med gud». (Ikke fullt så henrykket da regningen kom på bordet?)

Tro dette om du gidder. – Så sant en forfatter eller tenker eller poet skriver på noe han/hun vil ha publisert, befinner de seg et ganske annet sted enn i mental ensomhet, uansett hvor de ellers måtte befinne seg geografisk. De er sammen med sitt publikum, dvs. med dem de henvender seg til mens de skriver.

Taleevne vil si evne til kommunikasjon, en evne svært avansert i forhold til gryntet. Skriftspråk selvsagt enda mer. Begge i sitt vesen sosiale, hypersosiale. Også han eller hun som nøyes med å skrive til seg selv, i dagbok eller for skrivebordsskuffen, bedriver en slags sosialitet.

ABC dette. Jeg nevner det her med et skråblikk hen på den skrivende misantrop, på livspessimisme utgitt i bokform. Om igjen: En bok som skrives for utgivelse, forholder seg hvert sekund under arbeidets gang til et publikum. Ikke i den betydning at forfatteren vil tekkes, eventuelt provosere publikum, men at selve skriveakten er publikumsorientert. Du kommuniserer, du er aldri alene mens du skriver. I beste fall kikker også Vårherre deg over skulderen.

Og drømmer du om å vandre rundt blant menneskene som Den store ensomme … legg ned din penn øyeblikkelig. Skaff deg et annet yrke.

Når en bok er skrevet og utgitt, først da er du alene uten et publikum du må forholde deg til. Det kan føles som en lettelse. – Frustrasjonen hos forfattere som ikke lykkes i å få utgitt bøker, den består også i at de forblir innesperret sammen med et publikum, at de aldri blir kvitt sitt «indre» publikum.

Dette tvers igjennom sosiale i ethvert forfatterskap stikker dess dypere nettopp fordi en forfatter eller tenker ytre sett ofte må isolere seg for å kunne skrive eller tenke i ro. Graden av kommunikasjon, dens kvalitet uttrykt særlig gjennom skrift, måles som kjent ikke etter grad av snakksomhet. Jo mindre folk har på hjertet dess mer skravl.

Slik sett er en forfatters gjerning desto mer sosial fordi han jobber ensomt, isolert. Etter evne vil han/hun prøve gjennom språk, fantasi, billedbruk, paradokser, etc. å oppnå et maksimum av sosial kvalitet i det kommuniserte. Antall lesere betyr mindre her. Kall det gjerne «fra et hjertes avgrunn til et annet». Men kall det ikke «alene med gud.»

I tillegg til å være sosial handling fremfor noen, er litteratur (og publisert filosofi) i seg selv et uttrykk for livsoptimisme. Iallfall så lenge arbeidet pågår og dét uansett innhold og budskap, hvilke dævelskaper og jammerskrik og redsler og død og undergang forfatteren måtte bringe til torvs.

Kan en større livsoptimisme tenkes enn dette at hva du skriver, din bok, skulle ha betydning? At den kunne endre kanskje ett komma i den usynlige skrift? Være noe mer enn bare enda en flekk på veggen? Hvorfor ellers skrive? Hvem skrev fordi det skrevne ord ingen betydning har og er like meningsløst som tilværelsen selv? Også i den faenivoldske provokasjon eller i det destruktive litterære eksperiment lå en mening, et noe.

Få kjente totalpessimister innen litteratur og tenkning tok den fatale konsekvens av eget livssyn. Driften til kommunikasjon, «illusjonen» om eget arbeids betydning, holdt dem i live og gjorde det påstått uutholdelige utholdelig.

Også mystikereskrev bøker. De mest berømte skrev foruroligende mange bøker, en produksjon så stor at en må undres over når og hvordan selve gudsekstasen fant sted. Ved skrivebordet?

Om du derimot tror på nihil og i tillegg mener at den eneste gladnyhet livet kan by på er døden, hvori består da motivet for skriftlig forkynnelse? Sannhetstrang? At alle gladbudskap og all mening er forbannet løgn og må avsløres? La gå. Men de store avslørere, berømte for sin sannhetstrang, har uten unntak hatt som drivkraft en eller annen positiv sannhet i bakhånd. Hvem gadd dø martyrdød i intethetens navn?

Det sier seg selv. Berømt eller beryktet kan pessimisme-som-livsanskuelse først bli i litterær og filosofisk utgave, det vil si utgitt i bokform. Livets øvrige dødsseilere vet vi mindre om. De gjør lite av seg. De har mer enn nok med å gå under. De mangler overskuddet, vitaliteten som tross alt ligger til grunn for et skriftlig formulert svartsyn.

Hvor mange havnet i fortvilelse etter å ha lest la oss si århundrets mest svartsynte verk «Reisen til nattens ende»? Et verk trykt i kjempeopplag. Et verk (ifølge et begeistret publikum) med verdensrekord i svartmaling av tilværelsen generelt og mennesket i særdeleshet, «denne stinkende kloakk kalt menneske». Hvem vet. Men ikke tror jeg at en slik rystende, litterært velformulert svartmaling får særlig effekt utover selve leseopplevelsen. Færre enn en skulle tro havnet i eksistensiell fortvilelse over livets ondskap etter å ha delikatert seg med Célines språklig utsøkte delirier.

Få, aller minst de skriveføre, la ned pennen i forferdelse eller fortvilelse. Jo dystrere ens livssyn, desto sterkere synes trangen til litterær meddelelse å ha vært. Etter Auschwitz vil det ikke være mulig å skrive poesi. – Poesi i stort kvantum er produsert siden den tid, i form av «anti-poesi» riktignok, men vi synger og dikter og skriver romaner som aldri før … om tilværelsens begrædelighet og ondskap. En uuttømmelig kilde til inspirasjon, til litterær-kunstnerisk vitalitet? Sentimental hyldest til livet er ille. Programforpliktet svartsyn er verre.

Tatt i betraktning mengden skjønnlitteratur og billedkunst produsert etter krigen, Weltschmerz det meste, og samtidig uttrykk for vital skapertrang og et høyst oppegående kulturliv – gjentar jeg min påstand: Til å være i helvete har vi det ikke så verst (?)