Det var no fyre jol, i adventstidi, det var medan eg kveldsstelte hestane, då vart eg vare ei liti mus som sat på den smale kanten av vatsspannet i stallgangen hjå Balder, og ho tøygde seg ned og drakk småe supar, eldende snøgt sup for sup. Ho var so nett og fin, og eg kalla henne radt for Sørine Navarhaugen som var teikna like nett og fin i bladet «Bustenskjold» som eg hadde kjøpt til jol. Ja, for eg trur plent at denne musi var ei hoe.
Zakhar Prilepin er sentral, men svært kontroversiell i russisk samtidslitteratur.
Fedrelandskriger: Zakhar Prilepin er blant Russlands mest sentrale samtidsforfattere. Og han liker Stalin bedre enn liberalere.
Zakhar Prilepins «Klosteret», nylig utkommet på Cappelen Damm i en fremragende oversettelse av Marit Bjerkeng, er en roman som av to enkle grunner ikke kunne ha vært skrevet i Norge: Vi har ikke slike forfattere, og vi har ikke slike historier. Siste del av påstanden sikter til at litteratur alltid skapes innenfor en gitt erfaringshorisont. Prilepin er ikke der vi er. Debutromanen fra 2004, «Patologii» («Abnormiteter»), bygger på hans egne opplevelser fra krigene i Tsjetsjenia, dit han ble utkommandert som russisk soldat i 1996, og er en av de ytterst få romaner fra 2000-tallet som har klart å ryste meg. «Klosteret» – den siste og betydeligste – kom i 2014, og tar i en blanding av overstrømmende fiksjon og nøktern dokumentasjon for seg det styggeste såret i Sovjet-statens historie: interneringen og drapene på de mange som ikke passet inn i det politiske prosjektet.