Da vi var virkelighetsfjerne fjortiser og kokte sammen grunnlaget for våre fremtidige identiteter på jenterommet, traff det seg slik at vi ble introdusert for feminismen omtrent samtidig som min gode venninne fant ut at hun skulle være blodfan av Fantomet. Det innbød til en feministisk gjennomgang av ånden som går i blå trikot, og han kom til kort. Nåtidens Fantomet er som kjent den 21. i rekken. Ett av ankepunktene var at det ikke hadde vært noe kvinnelig fantom så langt. Et annet ankepunkt var at Fantomet ikke i tilstrekkelig grad hadde utforsket sin egen seksualitet, og at homofili ikke forekom. Venninna mi fant ut at i stedet for å kaste samlingen kunne hun jo skrive inn det som manglet. Her er krøniken hun sendte til Fantomet-redaksjonen slik jeg husker den: