Jeg er tilhenger av et fritt ordskifte, en raus offentlighet og alt det der, men ingen prinsipper uten unntak, eller hva, og er det ett ord jeg mener vi umiddelbart kan innføre bøtelegging for bruken av, så må det være den språklige lille parasitten av et ord, voksenpoeng. Beklager, men hver gang jeg ser eller hører noen tildele seg selv voksenpoeng etter å ha gjort en helt vanlig ting, si ta en telefon til plan- og bygningsetaten, delta på dugnad i barnehagen eller bruke penger på en god snømåke på Maxbo, så krymper jeg meg. I mitt indre sender jeg ut en umiddelbar, metaforisk bekymringsmelding på vegne av hele den hedonistiske egogenerasjonen jeg selv tilhører, der alle tilsynelatende synes det er helt normalt å bruke en tusenlapp på japansk sake på én kveld, og der ethvert medlem virker som de har inngående og kvalifisert kjennskap til hvert eneste lille spisested i hele Torggata, men der det som har med selve livet å gjøre, virkeligheten, skal framstilles som et eksotisk unntak, en mystisk bit av en fremmed verden. Vet du, de eneste jeg kan forestille meg at kunne være interessert i at du som har hatt stemmerett ved valg i mer enn et tiår allerede, har brukt en tirsdag ettermiddag på å rense takrenner på dugnad i bygården du bor i, måtte være foreldrene dine, som omsider kan øyne et håp om at du snart er klar til å betale mobilregningen din selv, til å rydde vekk tingene dine fra barnerommet eller til å begynne å trå til og stille opp for bestemora di. Folkens! Ta dere sammen! Puss vinduene, still som vara i styret i borettslaget, klipp plenen i fellesarealene, gå på dugnad! Du innkasserer ingen poeng, vi sparer klappet på skulderen til noen som sliter, men vi ser deg. Ok? Legg fra deg ordet nå. Sånn. Det var alt.