Som dramatikk er Arthur Millers «Prisen» ganske spesiell, for stykket har egentlig ingen handling i ordets klassiske betydning. Arthur Miller lar oss i stedet være vitner til en to timer lang episode i livet til den middelaldrende politimannen Victor Franz. Etter at faren gikk konkurs i 1929-krakket, flyttet familien opp på loftet til huset der de før hadde bodd. Faren har vært død i 16 år, og loftet har stått urørt siden.

Men nå skal huset rives, og Victor Franz har bedt en brukthandler komme og se på innboet. Avslørende nok ønsker han ikke selv å beholde noen minner fra barndommen. Mens han venter på brukthandleren, stikker kona innom på vei fra legen, og av samtalen mellom ham og den vakre, ungdommelige Esther, skjønner vi at verken Victor eller kona er fornøyde med at han som drømte om en akademisk karriere, aldri er blitt til noe mer enn en vanlig politimann, og at kontakten mellom ham og den eldre broren Walter er problematisk.

Så kommer brukthandleren som viser seg å være en snart 90 år gammel jøde, Gregory Solomon, og Victors forhandlinger med ham utgjør resten av første akt. De ender med at Victor godtar Solomons tilbud om å kjøpe det hele, og mens Solomon blar opp pengene, kommer Victors bror Walter, brått inn. Dermed er første akt over.

Annen akt er en opprivende reise tilbake i tida, der Walter gjør alt han kan for å forsone seg med Victor, og begge brødrene blir konfrontert både med valgene de en gang tok, valg som formet deres liv, og med prisen de har måttet betale.

Men det blir ingen forsoning mellom dem. Erkjennelsen bringer ingen renselse, og livet bare humper videre. Den som kommer best ut av det er Solomon, som sin høye alder tilt tross uventet igjen får anledning til å opptre som forretningsmann og vandrer videre som den evige jøde.

Arthur Miller bygger delvis på egne erfaringer i stykket: han opplevde også at faren, en vellykket og rik klesfabrikant, gikk konkurs i 1929 og at familien mistet alt den eide. Faren og moren var polske jøder, og det er fristende å tenke seg at jødeslekten har inspirert Millers portrett av Solomon, som han jo har kalt opp etter den vise kongen.

Helge Jordals overdådige og vittige rolletolkning gjør at første akt nærmer seg komedien og at vi først i annen akt blir konfrontert med stykkets egentlige tema – konflikten mellom de to brødrene og deres forhold til en far som avgjorde deres skjebne – støttet Walters kirurgi karriere og utnyttet Victor som ofret sine studie-ambisjoner, og ble politimann for å støtte faren økonomisk. Men må ikke Victor til syvende og sist selv ta ansvar for valgene han har tatt?

Iren Reppen er en lunefull Esther, som tross alt hun er uenig med mannen i, ender med å støtte ham framfor broren. John-Kristian Alsaker har skapt et stemningsfullt ibsensk -loft, og i Kjetil Bang-Hansens bevisste regi er første akt blitt ganske underholdende.

Men best er andre akts heftige krangel mellom de to brødrene, der Bang-Hansen får fram både nærheten og avstanden mellom dem. Jeg glemmer faktisk at jeg er på teater når jeg ser Kim Haugen og Per Frisch i rollene som Victor og Walter – jeg opplever at jeg uforvarende overværer to middelaldrende «barn» som kretser om temaer som de fleste søsken vil gjenkjenne. Nettopp fordi jeg ikke opplever dem som skuespillere, er det stor skuespillerkunst.