Året er 1951 i ei lita bygd på Sunnmøre. Jeg står i gamleveien nedenfor huset vårt og ser på taterfølget som nettopp har slått leir. Det er spennende å stå her og se. Jeg kjenner de igjen fra året før. Kanskje har jeg gått og ventet på at de skulle komme. Det er følget til Josefine og Elias, dattera Julianne og mannen hennes Laurits og barna deres. Hvert år kom de, omtrent på denne tida. Voksne og unger tomler ned fra kjerra. Hesten går fritt og beiter rett ved. Jeg våger meg litt nærmere. Jeg vil så gjerne leke med ungene.