Det evige tre
Følgesvenn: Tove Ditlevsens innsikter kan gjøre vondt. Like fullt kan de være livsnødvendige.

Det første diktet jeg kan huske å ha lest, leste jeg da jeg var rundt tolv år gammel. Det var i farmors stue, i det gule huset på Nesodden. I den blå sofaen med de harde putene og med bare leselampa tent. Resten av huset var mørkt. Det var en av de utallige feriene jeg som barn tilbrakte i Norge. Det var sent på kvelden, og jeg fikk ikke sove. Huset var stille, og jeg satt nede i stua og kikket i farmors bokhyller. Der fant jeg diktsamlingen «Lille verden» av den danske dikteren Tove Ditlevsen. Jeg bladde i boka og kom over diktet ‘De evige tre’. Det var noe både mystisk, fatalt og dypt tiltrekkende ved det diktet, som i all sin enkelhet både talte til meg og framsto som uforståelig: kjærlighetens treklang, treenighet eller kanskje snarere umulighet. Men den smertelige innsikten kunne ikke mitt romantiske pikesinn romme, og da jeg skrev diktet inn i dagboka mi, kalte jeg det i stedet ‘Det evige tre’. Aller nederst på dagboksiden noterte jeg at diktet i farmors versjon rett nok het ‘De evige tre’, men at jeg gikk ut fra at det enten var en feil eller at den norske versjonen var annerledes.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn

