Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Anmeldelse

Stormen som aldri stilner

Oversatt: I Peter Handkes drama er verdenshistorie og familiehistorie satt sammen på et vis som demonstrerer hvordan historien berører, og må berøre, individene.

Storslagent: Fra urpremieren av Handkes Immer noch Sturm, regi: Dimider Gotscheff. Thalia Theater Hamburg og Salzburg Festspiele. Foto: Armin Salovic

Peter Handkes «Stendig storm» (2010) ser ved første øyekast ikke ut som et skuespill. Det mangler sceneanvisninger, replikker med navn over, samt den tradisjonelle inndelingen i akter og scener – isteden består teksten av fem sekvenser, mens det hele legges frem av et mannlig jeg som får status som forteller. En slik teknikk er ikke helt uvanlig innenfor den epifiserende teaterformen, skjønt Handke anvender den originalt og nyskapende, med en introspektiv vri som gir stykket en like sterk poetisk som episk dreining. Forfatteren har ikke plassert boken i noen bestemt sjanger, men i Jon Fosses vakre, tekstnære norske versjon blir den karakterisert som et skuespill, selv om det blir understreket at den «kan lesast både som roman og som teaterstykke».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen