I møte med Bjørnar Bergems debutroman «Gauphosta» er det fristende å riste liv i det i norsk sammenheng døde og maktesløse begrepet skittenrealisme. Den importerte termen ble brukt om de tidlige utgivelsene til forfattere som Jonny Halberg og Kyrre Andreassen, og selv om disse bøkene nok kan leve opp til merkelappen realisme, er det vanskelig å se at skitten peker mot annet enn litt halvradikalt bokmål og at handlingen er lagt til Bygde-Norge. For en kritiker oppvokst i en liten østlandsbygd er det tungt å svelge at dette i seg selv skulle være møkkete.