Fargene på plommene «er så uttrykksfulle, det er nesten som de har noe på hjertet med alle sine blå og røde nyanser». For den unge gutten som bor alene med foreldrene i «dalen», er alt ladet med mening. Hans følsomme og sansevare sinn ser stadig hele verden i et sandkorn, og det går ikke mange setninger mellom hver gang man kan lese et «som om» eller «det er som om»: Plommer tømt ut i utslagskummen lyder «som viltre, trampende føtter opp og ned trapper»; «lyset i fargene samler seg og blir mer synlig, som om det bærer i seg alle mine minner», og så videre. Frederik Svindlands debutroman har en distinkt eim av litteratur, hvor handlingen er underordnet den poetiske assosiasjonsdriften.