Den såkalla virkeligheitslitteraturen er i hardt vêr. Igjen. Ein av Knausgård sine kampar var nok for meg. Vigdis Hjorth sin familiereality interesserer meg i den grad den er nødvendig, litterært. Rå romanmat er tungt fordøyeleg. Eg skreiv kortdiktet om mor mi i «Kjønnskrift» inspirert av boka til David Cooper: «Familiens død». How come? Det er for mykje romanmat i min familiehistorie: utvandring til Amerika, slektskap med Aslak Fitjarskalle, sjamanar på Hardangervidda, kokainsirup i brusglasa etc. Så eg vil helst sleppa å høyra, når eg går i Leirviks småbygater: «Å! Kor like du e mor di!»