Prosessen. Da Kjetil Nernes fikk kreft for to år siden, var jeg redd for at jeg ikke skulle rekke å skrive noe fornuftig om et band som har betydd mye for meg og mange andre. Jeg har glemt hvorfor jeg tok med videokamera istedenfor diktafon. Men nå ble det altså film. Selve opptaket har vært en fantastisk reise ut i hverdagen og virkeligheten til et norsk band med et internasjonalt virke. De siste ukene har jeg sittet med blodsmak i kjeften og tårer i øynene. (Skulle ønske dette var tøys, men det er det ikke.)