Medieteknologien har en egen darwinistisk logikk: På 1920-tallet tok radioen livet av teaterstjernen, og etterlot teatersalene tomme. På 1950-tallet tok video livet av radiostjernen, et drap som illustreres tydeligst med musikkvideoens gjennombrudd da MTV ble lansert i 1981. Og på 1990-tallet tok digitaliseringen kål på videostjernen – analog video er nå å anse som et dødt medium, som likevel stadig spøker i bildekunsten og retroentusiasters hjerter. En typisk menneskelig drøm om økende intensitet driver denne utviklingshistorien framover. Jo mer fjærlett og usynlig teknologien er, desto bedre føles det; illusjonen er at vi kommer tettere på livet med et mobilkamera. Kameraøyet og jeget er så tette at de føles som én enhet: Vi konsumerer fortellinger om oss selv og andre dagen lang. Den selvbiografiske førstepersonsfortellingen er crème de la crème og står øverst på menyen i dag. Til andre tider var det langsommelig og eksklusivt å male et oljemaleri og på det viset fortelle om en hendelse, for eksempel en brudeferd gjennom Hardangers fjorder.