Historien om det gode mennesket er en sjanger det er vanskelig å lykkes i, og de gjennomsnille er derfor stort sett henvist til en birolle i litteraturen, som et ideal som setter oss andre og våre svakheter i relieff. Birger Emanuelsen forsøker i sin roman «Anna og kjærligheten» å nærme seg godheten, og grunnen til at han lykkes, er – selvsagt – at han lar nettopp de menneskelige svakhetene få sin rettmessige plass.