Han kommer inn i rommet, setter seg ned og sier: Vent litt, ikke si noe, bare ta det rolig, la meg snakke ferdig, for jeg vet hva dere tenker, jeg leser ansiktene deres som en åpen bok, dere ser meg og tror at jeg er en løgner, dere tenker «denne fyren kan vel ikke hete Anders Reuterswärd», og ja, dere har rett, jeg innrømmer det, jeg fant på navnet bare for å få komme hit, «Anders» lånte jeg fra den gamle baskettreneren min, «Reuterswärd» kommer fra en kunde som pleier å levere inn dressene sine hos oss, han spiller håndball, har tre barn og er i slekt med en fjellklatrer som døde på Mount Everest, slektningen altså, kunden har det bra, han kom innom i forrige uke for å hente klesvasken, jakker med oppbrettbare ermer, skjorter med gulltråd på lappen, uvaskede merkejeans som skulle tørrenses, vi ordnet alt og han takket og betalte og brettet kærne inn i baksetet på en sølvglitrende Audi A4, og da han hadde dratt prøvde jeg ut å skrive «Anders Reuterswärd» på søknaden og da skjedde det noe, én pluss én ble tre, der én var erfaringen min og én var «Anders Reuterswärd» og tre er at vi sitter her i dag, jeg mistenker at dere hadde fått et annet bilde av meg hvis jeg hadde skrevet mitt egentlige navn, dere hadde kanskje fått det for dere at jeg ikke var til å stole på, at jeg ville prøve å stjele kunsten i stedet for å passe på den, eller begynne å krangle med gjestene i stedet for å ta meg av dem, men ingenting er mer feil, dere kan være hundre prosent rolige, jeg kommer til å bli en perfekt utstillingsvakt, jeg er lærenem og ansvarlig, jeg er service-minded og har drithøy sosial kompetanse, mange gir opp når de kommer til en låst dør, men jeg finner frem hårnålen og lager en dirk, når motorveien er stengt finner jeg en sti, når folk krangler om glasset er halvtomt eller halvfullt står jeg der med en karaffel, jeg heller og heller til hele glasset renner over, ingen kommer til å gå tørst ut av rommet når jeg er med og når jeg sier vann mener jeg vann i metaforisk betydning, vann som symbol på min flommende kreativitet og min uendelige stahet, men jeg har ikke alltid vært den suksessen som sitter foran dere nå, for tre år siden var jeg ingenting, jeg hadde nettopp kommet ut fra sykehuset, kona mi hadde forlatt meg, hun hadde tatt med seg døtrene våre og flyttet til foreldrene sine i Strängnäs, jeg begynte å hjelpe til på renseriet til onkelen min, jeg tenkte at jeg skulle tilbake til universitetet etter hvert, men jeg hadde litt problemer med korttidshukommelsen, noen ganger glemte jeg navnene til folk, noen ganger kom jeg inn til byen og ble usikker på hvorfor jeg hadde dratt dit, hvem jeg skulle treffe og når, legene sa at det var helt normalt, det kunne ta opptil to år før alt hadde stabilisert seg og arret ville også gro, nå synes det mye svakere enn det gjorde da, rett etter sykehuset merket jeg at folk reagerte når jeg kom inn i en t-banevogn, folk anstrengte seg for ikke å kikke, eller så kikket de og kikket fort vekk, eller så brukte de vinduet til å kikke når de trodde at jeg ikke så det, de eneste som var ærlige var barna, for de kikket og pekte og spurte hva som hadde skjedd og jeg ble ikke sint, jeg blir aldri sint, jeg bare smilte til barna og satte meg lengre inn i vogna, og da jeg kom til renseriet ble jeg satt til å jeg hjelpe til der det trengtes, jeg nummererte kleshengere og kjørte ut med leveranser, jeg snakket med kunder og nålet opp bukser, jeg tenkte ikke at noe hadde forandret seg, men onkelen min kommenterte at jeg snakket non stop, han sa at noe måtte ha skjedd på sykehuset, han minnet meg på at jeg ikke trengte å spørre alle som kom inn om helgeplanene deres, han sa at jeg kom til å få sparken hvis jeg ikke fikk slutt på munndiareen, og jeg prøvde å skru ned den sosiale kompetansen min, men jeg merket at kundene satte pris på den, vi fikk stadig flere oppdrag, etter noen måneder utvidet vi virksomheten til lokalet ved siden av, og senere den høsten begynte onkelen min å snakke om å åpne et nytt lokale nærmere byen, alt rullet i vei, onkelen min var lykkelig, jeg burde også ha vært det, men jeg følte meg tom, det var noe som manglet, en dag kom det inn en kunde som hadde problemer med en misfarget frakk, sola hadde brent vekk den svarte fargen på skuldrene og onkelen min sa at han ikke kunne gjøre noe, men hvis kunden ville, kunne han prøve å farge den, og kunden fikk onkelen min til å gjøre det og jeg gikk til butikken og kjøpte Back to Black, et fargemiddel som egentlig skal brukes i vaskemaskin, men onkelen min sa at det gikk akkurat like bra med en bøtte, så jeg fylte opp med lunkent vann og hev i frakken og lot den ligge der noen timer, vannet ble svart som olje, men bøtta var helt som før og derfor trodde jeg ikke det var noe problem å bruke hendene for å ta opp frakken, men da jeg gjorde det merket jeg at det begynte å stikke i fingrene og fargen som ikke satte seg på plast, satte seg på hendene med det samme, og da frakken var ferdigfarget og hang der på en kleshenger og så ut som ny, sto jeg der med svarte hender og svarte negler, og uansett hvor mye jeg skrubbet, gikk det ikke bort, onkelen min sukket og ristet på hodet og kalte meg for idiot, for han visste at en sikker oppskrift på å ikke bli respektert på et renseri var å gå rundt med svarte fingre og svarte negler, på lunsjen sendte han meg bort til kafeen for å hente mat, og mens jeg ventet kom det to jenter inn fra gata, de slitte tøyveskene, de merkelige frisyrene og de matchende leopardmønstrede piratbuksene deres fortalte meg at de gikk på kunstskolen som lå på den andre siden av bakgården, da de hadde bestilt så de på meg og spurte om jeg også gikk på skolen deres, jeg så ned på hendene mine som så ut som bilmekanikerhender og skjønte at de trodde at jeg var noe jeg ikke var, det høres kanskje rart ut, men plutselig var det som om alt som var meg, jeansene og hettegenseren og arret og hendene, ble en del av noe annet, som om jeg var noe mer enn den jeg var, omtrent på samme måte som da jeg skrev «Anders Reuterswärd» i søknaden, jeg nikket og sa at jeg nettopp hadde begynt på skolen deres, vi disset noen lærere og sa at det var en kort frist for å få ferdig arbeidsprøvene til Konstfack og før vi gikk fra hverandre, spurte en av jentene om jeg kom på «åpningen i kveld» og jeg spurte «hvilken åpning» og de forklarte det og så fikk jeg lunsjene mine og fyren i kassa med føflekken i panna så på meg og smilte og heiste opp begge øyebrynene for å vise at han ikke ville avsløre noe, etter jobb dro jeg innom åpningen, jeg var ikke noe særlig nervøs, jeg hadde ingen grunn til å være nervøs, det var jo ikke jeg som var på vei dit, det var han de trodde jeg var, og jeg tenkte ikke tanken på å bli sammen med noen av jentene, jeg var min kone tro, hun hadde ikke klart å innbille meg at det var slutt, hun hørtes aldri overbevisende ut når hun sa at hun hadde gått videre, dessuten var jentene altfor stygge, den ene tjukk som en gris med rastafletter selv om hun var hvit, den andre hadde piercing i kinnet og og et sånt smykke som gjør øreflippen så stor som en tallerken, men jeg dro innom likevel for jeg er ikke et menneske som lukker dører, jeg ser alle erfaringer som forskjellige slags førerkort i det løpet som heter livet, det er aldri feil med et stort kontaktnett, tenkte jeg da jeg kom opp fra t-banen og svingte til venstre mot kunsthallen, jeg hadde vært her før, én gang for å prøvekjøre en mørkegrå Toyota Prius som jeg vurderte å kjøpe til jeg oppdaget knirkingen i rattet, en annen gang da noen kompiser av meg arrangerte en grillfest ute på friområdet, vi rakk akkurat å tenne opp grillen før de første regndråpene falt, den siste gangen var da vi skulle kidnappe en kompis av oss til et utdrikningslag, han var på middag hos foreldrene til kjæresten, vi hadde lånt skimasker og baseballtrær av fetteren min, kompisen vår ble så redd da han så oss hoppe over verandarekkverket at han ringte 112, vi kalte ham Tysteren resten av kvelden, det var morsomme minner, minner fra før, men selv om jeg hadde vært her før hadde jeg ingen anelse om at det var en kunsthall her, da jeg kom inn i lokalet skjønte jeg hvorfor, ingen i lokalet så ut som de som bodde i området og alle samtalene døde da jeg kom inn, men jeg lot meg ikke påvirke av blikkene deres, jeg skled rundt og så på kunsten og snart begynte folk å snakke igjen, akkurat som før, bare litt lavere, men jeg brydde meg ikke, jeg var vant til det, jeg tenkte at jeg hadde like mye rett til å være her som de, og hvis jeg følte meg utilpass kunne jeg se ned på hendene mine og minne meg på at jeg hørte hjemme her, at jeg var en av dem, jentene var ikke her og derfor gikk jeg rundt alene, jeg så på kunsten som noen ganger så ut som kunst, men ganske ofte så ut som helt andre ting, på en vegg ble det vist en dokumentarfilm om et utenlandsk selskap, i et hjørne hang det utprintede grafer som liknet på børskurser, i det innerste rommet, som var like stort som en kirke, med flere meter høye vegger, sto det en rusten gammel myntmaskin, til hvert kunstverk var det en lang bruksanvisning, jeg sirkulerte, jeg hørte en fyr si at kunsten var sprengfull av referanser til «Pad Thai og asfaltkonseptet hans», en annen sa «prosessen versus verkene én null» og en annen svarte at hun elsket kunst som våget å være sånn «überteoretisk» og jeg nikket, jeg var enig, det var jo herlig med kunst som våget å være annerledes og som handlet om noe annet enn livet, men på vei hjem, da jeg hadde vært her i tre kvarter uten at noen av jentene fra kafeen hadde dukket opp, så følte jeg at jeg heller ville ha kunst som handlet om livet, om det som faktisk finnes her og nå, senere samme kveld begynte jeg å lage skisser til kunstverk og sjekke skoler, jeg tenkte at hvis de kunstnerne fikk lage sånn kunst så måtte det jo være rom for å lage annen slags kunst, jeg søkte på noen kunstskoler, jeg skrev brev og lastet opp skisser av kunstverk jeg ville skape, så ventet jeg på svar, tiden gikk, jeg jobbet videre på renseriet, jeg fikk brev fra advokaten til kona mi, det var fullt av så mange løgner at jeg ikke engang orket å svare, jeg tenkte at de snart ville få bevis på at jeg ikke var den de trodde at jeg var, jeg forestilte meg konas uttrykk idet hun åpnet konvolutten med invitasjonen til min første soloutstilling, men skolene var ikke klare for kunsten min, de syntes at stilen min var for nyskapende, de inviterte meg ikke engang til intervju, egentlig burde jeg gå tilbake til universitetet, jeg hadde bare ett semester igjen, men jeg var ikke interessert i økonomi lenger, noe annet hadde blitt vekket til liv og da politikerne i området der jeg bor inviterte en kunstner til å dekorere torget vårt, bestemte kunstneren seg for å la innbyggerne gjøre jobben hennes, hun sa at det var for å gjøre kunstprosessen «mer demokratisk», men jeg mistenker at hun bare hadde gått tom for ideer og jeg visste at dette var min store sjanse, hvis ingen skoler ville ha meg, måtte jeg finne en annen vei, for jeg er ikke den som ser på mulighetenes fugler og lar dem seile forbi, nei, jeg står klar med håven, jeg skyter fuglene med avsagde hagler, jeg tenner flammekasteren og spiser fuglesteik morgen middag kveld hvis sjansen skulle melde seg, når folk sier at det er bedre med én fugl i buret enn ti i skogen sier jeg at det er aller best med ti fugler i fryseren for da er man klar for framtiden, jeg satt på kontoret til renseriet og laget skisser til førtito kunstverk på mindre enn to uker, jeg sendte dem inn i både mitt eget navn og andres, jeg tenkte at jeg kom til å få oppdraget, jeg var helt bombesikker på at jeg kom til å bli valgt ut, jeg ble ikke valgt ut, kunstneren valgte et annet forslag fra en person som ikke engang bodde i området, sammen lagde de en projeksjon med oppløftende sitater som etter hvert ble vist på husveggen bak torget og da jeg så kunstverket og leste sitatene som var sånt som «grip dagen» eller «en tanke kan forandre mer enn tusen våpen», så følte jeg likevel at jeg likte kunstverket, jeg syntes at det var fint at noen tenkte at vi kunne være verdt de vakre ordtakene, men mange i området ble sinte og sa at de ordene var en hån og fetteren min sa at hvis han grep dagen ville politiet komme to timer etter, tvinge ham til å avlegge urinprøve og ta tilbake dagen, noen uker senere var projektoren som viste sitatene stjålet og så gikk det noen uker og så ble projektoren satt opp igjen i et innbruddssikkert skap med store hengelåser som skulle gjøre det umulig for folk å stjele den og to dager etter hadde noen klatret opp og stjålet hele skapet, alt som var igjen var noen avklipte ledninger som vaiet i vinden og jeg jobbet fortsatt på renseriet og prøvde å ta et kveldskurs på universitetet, men det var fortsatt kaos i hjernen, ingenting ble sittende og da jeg så annonsen deres slengte jeg sammen en søknad, selv om det står at dere leter etter folk med kunstutdannelse bestemte jeg meg for å prøve, jeg vet at jeg er perfekt, dere kommer ikke til å angre dere og hvis det noen gang blir tomt i lokalet så kan dere bruke mine kunstverk, dere trenger ikke engang å betale, de hadde passet perfekt her, de handler om alle de store spørsmålene i livet, på parkeringsplassen kunne dere vise SECRET LIFE, som består av en gigantisk stor russisk dukke, og når jeg sier gigantisk så mener jeg gigantisk, altså liksom ti meter stor, den trenger minst fire parkeringsplasser for å stå stødig og det er viktig at den er godt laget og virkelig ser ut som de russiske dukkene som finnes i lekestørrelse, med rød trutmunn og svart midtskill, rødt skaut og røde prikker på kinnene, inni den store dukka er det en mindre likedan, og innenfor den er det en enda mindre og sånn fortsetter det helt til man kommer aller lengst inn og der, inni en dukke som ikke er større enn omtrent sånn, vil jeg at besøkerne skal kunne hviske inn en hemmelighet, det kan gå et rør rett inn og så skal publikum sette seg på huk og si noe de ikke har fortalt til noen, som at de fantaserer om voldtektssex eller liker lukten av sin egen fis eller at de har gjort visse valg i livet som de alltid kommer til å angre på, inne i hallen kan dere vise PAST LIFE, som består av en masse røyk, publikum kommer inn og ser ikke en hånd for seg, lukten er som den vanndampen som var i fritidsklubbdiskoene da vi var små, under føttene til publikum knaser det som om de går på små fuglebein, men det er bare chips og klissent brussøl, publikum går rundt i rommet og føler seg forvirret, de vet ikke hvor de befinner seg, bare noen merker at lengst inne, der det er absolutt mest røyk, kan man stille opp ting som symboliserer sånt som man har mistet, det kan være en tegning av et gammelt hus som har blitt forlatt under en flukt, det kan være klassebilder der alle ansiktene som er krysset ut betyr at den personen har vi mistet til narkotika eller har blitt påkjørt eller har blitt tvunget til å flytte utenlands for å finne seg jobb, det kan være et bilde av to døtre som sitter i et baksete, den eldste har kjempet seg ut av barnestolen, hun holder armen rundt den yngste, begge smiler og i bakgrunnen passerer det en merkelig hvit søppelbil, og ... jeg vet ikke om jeg feiltolker signalene deres, men det føles som dere begynner å bli utålmodige, dere har sikkert en masse egne spørsmål dere vil stille og vår tid sammen er begrenset, så jeg vil avslutte med å fortelle om min visjon av hva som kunne foregå i det innerste rommet, der publikum kommer inn og blir svimle av takhøyden, det gjaller av skrittene deres når de nærmer seg treet, publikum grøsser fordi det ser så virkelig ut, stammen er så tjukk at armene ikke er lange nok til å klemme rundt den og når de nærmer seg så skjønner de at det ikke er noe liksomtre, dette er ikke leire eller pappmaché, dette er et ekte fuckings tre, det har vokst opp av sementgulvet, røttene har tvunget seg gjennom grunnmuren, på en eller annen måte har denne eika havnet her og på stammen står det en liten gullplakett med to navn på, bortenfor, på en vanlig stol sitter det en utstillingsvakt, han sier ingenting, han bare sjekker mobilen, han venter på et bestemt klokkeslett, og publikum går rundt i rommet og tror at treet er kunsten, men så, en gang om dagen, akkurat klokka fjorten tolv, reiser vakten seg og åpner munnen, han kremter, han begynner å snakke, uansett om det er folk i rommet eller ikke, han forteller sin historie, han sier at nøyaktig nå klokka fjorten tolv ble hans andre datter født, og hver gang klokka er fjorten tolv på døgnet tenker jeg på henne, og vakten fortsetter å fortelle om datterens fødsel og hvordan han traff moren til barna som hadde et ansikt som lignet en russisk dukke og hvilke valg som ledet frem til at de fikk barn så tidlig, kona hans var hjemme med barna, han alene fikk ansvaret for økonomien til familien, siden han studerte ble det litt trangt, det var mye som skulle kjøpes inn til å begynne med og kona hans var veldig god til å bruke penger, men de hadde et godt liv, han følte aldri at den økonomiske situasjonen deres var noe problem, men han begynte å merke at kona ikke var lykkelig, hun kom hjem og fortalte om gaver som søsteren hennes hadde fått av kjæresten sin, hun beskrev vennenes all inclusive-ferier, hun nektet å spise ost hvis det hadde vært mugg på den, selv om han høvlet vekk muggen og kontrollerte at smaken var ok, en gang da han kom hjem hørte han at hun snakket med en kompis i telefonen og lo av hans manglende evne til å forsørge familien, hun klaget på den trange leiligheten, området, naboene, hun sa at mobilen hennes slo seg av av seg selv og at hun var «uendelig lei av å leve sånn» og utstillingsvakten sier at han aldri skjønte hva «sånn» betydde, for han syntes at de hadde det bra, han hadde aldri tenkt på livet deres som mislykket, men noen uker senere spurte fetteren hans om han ville tjene litt ekstra penger, det var et enkelt oppdrag, fetteren skulle bare lagre noen pappesker i leiligheten hans, fetteren hadde aldri fortalt hva eskene inneholdt og utstillingsvakten hadde aldri spurt, han tok bare imot pengene som fetteren tilbød og gjemte eskene i et klesskap, kona strålte da hun sto foran speilet i den nye kjolen, hun pakket stolt opp handleposer med økologiske bananer og snilt slaktet kjøtt, hun fniste på samme måte som da han fridde da han kom hjem med en ny mobil pakket inn i et rødt bånd, det var en lykkelig tid, sier utstillingsvakten og tar en kort pause, han skal snart fortelle videre, historien er ikke slutt, han vil bare hvile litt i minnet om den tiden, så fortsetter han og sier at da fetteren begynte å komme innom med flere pappesker, ble kona bekymret, hun sa at han burde åpne eskene for å kontrollere hva de inneholdt, hun sa at han burde kontakte politiet hvis det var noe som så mystisk ut i eskene, men vakten nektet, han hadde gitt et løfte, han er ikke en sånn som svikter når han får tillit, da det ble fullt i klesskapet begynte medarbeiderne til fetteren å bære esker opp på loftet, fetteren betalte ham godt, ordentlig godt, kona fortsatte å ta imot pengene samtidig som hun beklaget seg over risikoen, hun sa at fetteren ikke var til å stole på, hun sa at han måtte tenke på døtrene sine og han tenkte at det var jo det han gjorde, så reiste fetteren utenlands og tre uker senere kom det noen som sa at fetterens esker var deres esker, de tvang seg inn i leiligheten, de sa til kona at hun skulle gi fra seg mobilen og ta med seg døtrene inn på do, de teipet ham fast til gulvet med sølvteip, de tok frem verktøyene, de skrudde opp lyden på tv-en og da han våknet, lå han på sykehuset, fetteren tilga ham, så det var egentlig ganske merkelig at kona ikke gjorde det, da han kom ut fra sykehuset, hadde hun flyttet, og nå prøver hun å få foreldreretten til døtrene deres alene og det eneste jeg vil, sier utstillingsvakten, er at dere forteller denne historien videre, og hvis dere noen gang treffer døtrene mine så kan dere vel si at det de har hørt om faren sin ikke stemmer, faren deres drev ikke med smugling, han var bare et lite tannhjul i et stort maskineri, han sviktet dem ikke for å tjene penger, han gjorde bare sitt aller beste for at de ikke skulle skamme seg over ham, og så setter utstillingsvakten seg ned på stolen igjen og blir stille, publikum står der fortsatt, de ser på treet, navnene på stammen, løvet som rasler, så forlater de lokalet og går, sier han og blir sittende.