Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Stilnes: Skoger og korallrev kan se friske ut etter menneskelige inngrep. Bernie Krauses unike opptak av dyrelivets flerstemte sang, forteller en annen historie.

En verden av lyd

AnmeldelseEspen Stueland2. januar 2016

Lydopptak: Bernie Krause begynte å ta opp naturlyder, og utviklet slik soundscape ecology. Illustrasjon: fra John James Audubons «Birds of america» (1827), WikiCommons

Bernie Krause

Voices of the Wild. Animal Songs, Human Din, and the Call to Save Natural Soundscapes

Sakprosa

Yale University Press 2015, 174 sider

I nærmere 50 år har Bernie Krause (f. 1938) forsket på lyder og hva lydene forteller om verden. Enkelte av Klassekampens lesere forbinder kanskje Krause med musikk fra den gangen plater (bare) kom på vinyl. På slutten av 1950- og 60-tallet spilte han med Motown-artister (blant anna Stevie Wonder), med George Harrison, Van Morrison, Byrds og Doors. Senere laget han lyddesignet til filmen «Rosemary’s Baby». Helikopterlyden i begynnelsen av «Apocalypse Now» er signert Krause. Han sto for filmens lyddesign sammen med Walter Murch, den kanskje aller mest legendariske lyddesigneren i USA. Den lange rekken av gjeve studiopppdrag skyldtes at Krause opparbeidet et solid rykte som nyskapende på synth. Men så skiftet han beite, for å videreutvikle musikkinteressen innen et ganske annet fagområde: økologien.

Dikt i samling: Torunn Borges lyrikk er mørk, håpefullt søkende, tradisjonsbevisst og preget av sin politiske samtid.

På leting etter sammenheng

AnmeldelseMorten Langeland2. januar 2016

Torunn Borge

Dikt i samling

Dikt

Forord av Inger Elisabeth Hansen

Forlaget Oktober 2015, 190 sider

Jeg har et ti år gammelt minne om Torunn Borge fra uteserveringen til Den Gode Nabo, Forfatterstudiet i Bø sin stamplass. Essayundervisningen var ferdig for dagen og våren var kommet, for sola – som vanligvis holder seg langt unna indre Telemark – glinset stadig i ei sølvtann eller noe amalgam når Torunn Borge åpnet munnen og lo. Og den dagen lo hun, når hun ikke lyttet eller spurte oss studentene om ting – som om ikke henvendelsene burde gått motsatt vei!

Grenseløst: Herta Müller er skjør og vakker, konkret og brutal når hun beskriver sitt barndoms diktatur.

Et hjemland

AnmeldelseKaja Schjerven Mollerin2. januar 2016

Sterkt: For Herta Müller er det å skrive forbundet med en intens dødsbevissthet. Foto: Stephanie von Becker

Herta Müller

Mein Vaterland war ein Apfelkern. Ein Gespräch

Sakprosa

Hanser Verlag 2014, 240 sider

Det er så mange avgjørende øyeblikk i et liv. Noen av dem forblir skjult for en. Jeg tenker for eksempel på det øyeblikket man får en selvbevissthet, blir bevisst seg selv som et jeg, en som har egne sinnsstemninger, egne opplevelser av verden. Kanskje er det ikke engang et øyeblikk, kanskje er man ikke i stand til egentlig å erfare det som en endring. Kanskje merker man bare en dag at man er noe ingen andre er, og at den man er inni seg, ofte er en litt annen enn den man viser for verden. Denne lille glipen gir en glede og beskyttelse, åpner for at man kan bygge sitt eget univers, gjemme seg bort, når det er nødvendig, men den er også opphavet til den ensomhetsfølelsen de fleste sikkert kan føle av og til: Man er og blir alene med sitt eget.