Noe av det første jeg noterer meg ved fortellingene i Mari Tveita Stagrims debutbok «Alle nyanser av sinne», er den påfallende tendensen til å sammenlikne reaksjonsmønstre hos mennesker og dyr. Åpningsteksten, som foregår i hodet på en sjalu ekskjæreste utstyrt med øks, har fått tittelen ‘Pattedyr og fugler’. I neste blir parproblematikk og kjønnsroller forklart gjennom en utlegning om bier og maur. Jeg pleier å la meg irritere over slikt: Som om man liksom har gjennomskuet det primitive ved mennesket som sosialt vesen, og vil bite det av ved å tillempe litt zoologisk fornuft.