Den historiske romanen er en vanskelig form. Det er en hybrid mellom fakta og fiksjon, uten skrevne regler, ofte utskjelt blant historikere for å romantisere eller forenkle fortiden, og tradisjonelt lite respektert som kunstform i litterære kretser. Og jo lenger tilbake i fortiden man beveger seg, jo mer uklare våre forestillinger om den blir, jo vanskeligere blir det. Den fjerne fortiden blir for mange et sted man flykter til for å slippe unna de krav til realisme og dypsindighet som ligger i det gjenkjennbare. Et sted der menn kan oppføre seg som barbarer uten å framstå som latterlige, og der kvinner kan oppføre seg som små jenter, uten å framstå som patetiske. Et sted med fascinerende klær og enkle motiver, uten alt det som er vanskelig og interessant med ekte mennesker.