«Hipp hipp ...?» roper en servitør forventningsfullt utover den middels fulle restauranten. Fra et bord dypt inne i lokalet hører jeg en mann som svarer spakt « ... hurra». Servitøren gjentar prosessen, men denne gangen blir oppfordringen fulgt av total stillhet. Jeg stirrer ned på flammen som klamrer seg fast til stearinlyset i den varme vinden. Iskaken det er festet på har allerede begynt å smelte i den glovarme kveldsbrisen. Dette er Puerto Rico, Gran Canaria, 17. oktober. Jeg feirer 30-årsdagen min. Når jeg kikker opp igjen har servitøren blir flankert av to kolleger, som teller opp i kor – «Uno, dos, tres, cuatro» – før den norske sangen «Gratulerer med dagen, den er din!» ut fra anlegget på restauranten. Servitøren smiler. «Gratt-ull-err-err medd dagg-enn», sier han, med aggressivt trykk på hver eneste stavelse. «Thanks», sier jeg. «Make a wish!», forlanger en annen. Jeg blåser ut lyset, og merker umiddelbart at ønsket ikke ble oppfylt.