Kan en satirisk roman mislykkes som satire, og likevel lykkes suverent? Jeg har, med en viss forbauselse, latt meg overbevise om dette etter å ha lest Erlend Loes siste bok, «Slutten på verden slik vi kjenner den». Den handler om Andreas Doppler, også kjent fra den vel ti år gamle boka som bærer hans navn. Doppler kommer hjem fra skogen nå, skogen der han har bodd i noen år sammen med elgen Bongo, og det er Dopplers blikk på samtiden som driver intrigen, hans mangel på evne til og interesse for å passe inn, måten han gnisser mot det moderne Norge, som sandpapir mot aluminiumsdekket på en ny Iphone.