Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Tampen brenner: Hos Modiano smetter romanpersonene ut og inn som gullfisk i et korallrev.

Den siste setningen

Roman som naturfenomen: Maleriet «Antiguas Arrecifes de Coral» av Heinrich Harder, antakelig fra 1920. Illustrasjon: Wikicommons

Ikke før har jeg påbegynt lesningen av Patrick Modianos «Så du ikke går deg bort», må jeg se nærmere etter, for er det ikke som om jeg leser minst to forfattere?

Slike underlige spørsmål kan oppstå i lesningen av en viss litteratur, og jeg må et øyeblikk legge fra meg boka. Mens jeg fester blikket på en fraflyttet stærkasse utenfor vinduet, skimrer et minne i bevisstheten. Jeg er tretten år og har 6–7 bøker med hjem fra biblioteket, alle av Georges Simenon, de små og utstøttes penn, de stemningsmettede og lugubre strøkenes dikter. På dette tidspunktet har jeg lest et titalls bøker av Simenon, og jeg setter meg til rette med bok nummer fire i bokstabelen fra biblioteket.

Det tar ikke mange linjene før jeg kommer i villrede. Jeg leser vantro neste side, kanskje fire, fem sider videre, med stigende ubehag, før jeg snur boka og oppdager at jeg uforvarende og under bokstaven S på bibliotekhyllen har fått med meg en roman av Claude Simon. Simons prosa ga et ungt menneske fornemmelsen av å lese gjennom en glassvegg, mens jeg lengtet etter Simenons åpne, urene romanunivers.

Se om ikke alle lesererfaringer kan vikle fortiden inn i framtiden – et tema i romanen jeg her skriver om – for snart ser jeg det: Modiano er påvirket av både den «høylitterære» Simons glassklare erindringsprosa, og den «lavlitterære» Simenons mesterlige skildringer av fransk lynne, og havnenes, byrommenes atmosfære.

Før jeg går meg bort i minnelser; den hittil siste av Modianos romaner handler om en forfatter ved navn Jean Daragane, som en dag blir oppringt av en mann som har funnet adresseboken hans, og dermed starter en subtil forviklingshistorie.

Personen som ringer, viser seg også å besitte et slags manuskript som omhandler Daragane. Disse «sakspapirene» er forstadiet til en roman om en hendelse i barndomshistorien til romanens forteller, en hendelse han unnviker for enhver pris. Ja, som forteller forsøker han å forhindre den oppringende kvasi-forfatteren fra å skrive denne avslørende historien. Lag på lag, forfatter på forfatter! Den personlige hemmeligheten til forfatterfortelleren røpes aldri, men tampen brenner heftig flere steder.

Hovedpersonen Daragane viser seg tidlig i romanen å være en rastløs sjel, «som en fugleunge ramla ut av et rede», en bosteds-nomade som er innestengt både i seg selv og i leiligheten der han bor når romanen utspiller seg. Rundt ham ulmer det av Simenon-lignende karakterer: en akrobatisk danserinne, en ensom, gammel lege, men også en skuespillerinne og en forretningsmann. Sistnevnte er bipersoner og fortellerens foreldre, med samme yrker som forfatterens foreldre hadde. Nærheten til forfatterens livshistorie vibrerer i slike innkil av opplysninger. Romanens dannede fortellerstemme utgjør et eget karakterunivers, fra hvilket de andre romanpersonene smetter ut og inn som gullfisk i et korallrev. Også romanen som sådan kunne lignes med et naturfenomen, et unnagjemt økosystem av fremmede arter og aparte former for liv. Den simenonske espriten (en Simenon uten Maigret, er Modiano kalt) sørger for at språkleken får sosial dybde, med en fortid som invaderer nåtiden, og omvendt.

Modiano er en litt plaget dikterstemme som holder tilbake informasjon så lenge det lar seg gjøre. I det lesningens trøkk som da oppstår, i det stille mylderet av små pek, vink og detaljer, kan han skape et bilde som dette: «Han kastet et blikk ut på agnbøken. Løvverket var ubevegelig, og det beroliget ham. Dette treet var en vaktpost, den eneste som passet på ham.»

Setningene har mange steder en lignende poetisk saklighet og inviterer til undringens leserytme, noe som også må krediteres Tom Lotheringtons norske oversettelse. Slik bilder fra gamle filmruller kunne flimre bilder oppå hverandre, dobbelteksponerte, skjer det i skrift at setninger «viklet seg i hverandre», for å sitere ett av flere steder der romanen utsier noe om seg selv. Som i en palimpsest, når tekst må skrapes vekk for å avdekke skriften under, slik dikter Modiano parallelle virkeligheter, overlappende tidsdimensjoner og menneskeskjebner som strever i hverandres liv.

«Så du ikke går deg bort» er en etterforskningshistorie som skal fordype mysteriet for leseren, ikke oppklare det. Det skjer på utsøkt vis, og det er formidabelt hvordan en saklig poetisk skrivemåte kan romme og plassere all medynk i en eneste setning, romanens siste.

Freddy Fjellheim