Den siste setningen

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Når så du sist et digert medieoppslag om hvor godt det norske velferdssystemet fungerer? Sakene florerer om sykehuskøer og urimelige tolkninger av NAV-forskrifter, og Carl I. Hagen er fortørnet over at eldreomsorgen ikke behandler bestemor som konsument. «I nødens stund fikk vi kompetent hjelp i alle ledd», derimot – den overskriften ser vi sjelden. Med romantittelen «Norsk sokkel» peker Heidi Linde både på fundamentet for våre gode, trygge liv – samt på det som, i hvert fall delvis, finansierer denne velferdsstaten.

Linde nøyer seg riktignok i stor grad med å antyde. Romanen består av seks deler med forskjellige synsvinkler, svært løst forbundet av slektsforbindelser hovedpersonene imellom. Hver del innledes av sitater fra stortingsmeldinger og offentlige forskrifter og legger slik føringer for at vi skal lese de enkelte delene som historier om eldreomsorgen, barnevernet, folketrygden og så videre. Det Linde likevel vier mest oppmerksomhet, er relasjonene mellom mennesker som står hverandre nær, når den ene får eller trenger hjelp fra det offentlige: rusbehandling, fosterhjem, sykehjemsplass.

Til gjengjeld er Linde svært god til å beskrive mellommenneskelige forhold, og også til å få leseren til å reflektere over hvilke holdninger og fordommer som ligger til grunn for de følelsene man får overfor romanpersonene. En «kvinne med nakkekrage og et misfornøyd drag over ansiktet», som uoppfordret utbasunerer at hun «har senebetennelse i begge armene», vekker umiddelbart min motvilje, men får meg samtidig til å fundere på hvorfor jeg så raskt avskriver et åpenbart plaget menneske som en selvsentrert, sutrete hypokonder.

«Norsk sokkel» er en grunnleggende snill roman, og det mener jeg ikke på noen nedlatende måte. Det er en misforståelse å tro at bare den negative samfunnskritikken har politisk brodd. Til grunn for anerkjennelsen av det eksisterende offentlige sikkerhetsnettets verdi ligger det et tydelig politisk standpunkt. Imidlertid kan romanen noen ganger framstå som uangripelig. Når markedsanalytikeren Kristian tenker ironisk: «Dette er altså Norge, […] dette er altså gjennomsnittsnordmannens hjem» – da tenker jeg at Lindes romanpersoner er så demografisk like at hun mislykkes i beskrive samtids-Norge i den bredden som tittelen og innledningssitatene legger opp til: Bare partiene om barnevern setter dette trygge middelklasse-

Fundamental innsikt: Heidi Linde skriver ut fra den norske velferdsstaten. Foto: Jo Michael/Gyldendal

universet i kontakt med et mindre ressurssterkt Norge. Men romanen virker oppmerksom på sine egne dødvinkler: «Jeg vil i hvert fall at vi skal være ærlige, sa han høyt. At vi skal kunne innrømme at dette ikke er mangfold.» Ved å la markedsanalytikeren selv avdekke en slik blind flekk, kan Linde komme de kritiske innvendingene i forkjøpet – selv om det skjer i romanpersonenes overtydelige språk.

Virkeligvanskelige blir spørsmålene som reises i delen om den unge NAV-ansatte Tale, som på utenlandsferie forsøker å bøte på sin dårlige samvittighet – riktignok bevisst at hun pisser i havet – ved å tipse de fattige servicearbeiderne rundhåndet. I en glimrende scene illustrerer Linde veldedighetens problem, nemlig at den opprettholder de urettferdige maktforholdene: Først da Tale finner et tapt nøkkelknippe og kan returnere det til den underbetalte stuepiken, kan hun utføre en medmenneskelig gest som ikke setter den andre i en underlegen posisjon.

Likevel – at mennesket er utsatt og av og til trenger hjelp, er jo selve grunnen til å ha en velferdsstat, og velferd er noe annet enn veldedighet. Heidi Lindes roman er et forsvar for denne fundamentale innsikten.

Bjørn Ivar Fyksen

Ikke før har jeg påbegynt lesningen av Patrick Modianos «Så du ikke går deg bort», må jeg se nærmere etter, for er det ikke som om jeg leser minst to forfattere?

Slike underlige spørsmål kan oppstå i lesningen av en viss litteratur, og jeg må et øyeblikk legge fra meg boka. Mens jeg fester blikket på en fraflyttet stærkasse utenfor vinduet, skimrer et minne i bevisstheten. Jeg er tretten år og har 6–7 bøker med hjem fra biblioteket, alle av Georges Simenon, de små og utstøttes penn, de stemningsmettede og lugubre strøkenes dikter. På dette tidspunktet har jeg lest et titalls bøker av Simenon, og jeg setter meg til rette med bok nummer fire i bokstabelen fra biblioteket.

Det tar ikke mange linjene før jeg kommer i villrede. Jeg leser vantro neste side, kanskje fire, fem sider videre, med stigende ubehag, før jeg snur boka og oppdager at jeg uforvarende og under bokstaven S på bibliotekhyllen har fått med meg en roman av Claude Simon. Simons prosa ga et ungt menneske fornemmelsen av å lese gjennom en glassvegg, mens jeg lengtet etter Simenons åpne, urene romanunivers.

Se om ikke alle lesererfaringer kan vikle fortiden inn i framtiden – et tema i romanen jeg her skriver om – for snart ser jeg det: Modiano er påvirket av både den «høylitterære» Simons glassklare erindringsprosa, og den «lavlitterære» Simenons mesterlige skildringer av fransk lynne, og havnenes, byrommenes atmosfære.

Før jeg går meg bort i minnelser; den hittil siste av Modianos romaner handler om en forfatter ved navn Jean Daragane, som en dag blir oppringt av en mann som har funnet adresseboken hans, og dermed starter en subtil forviklingshistorie.

Personen som ringer, viser seg også å besitte et slags manuskript som omhandler Daragane. Disse «sakspapirene» er forstadiet til en roman om en hendelse i barndomshistorien til romanens forteller, en hendelse han unnviker for enhver pris. Ja, som forteller forsøker han å forhindre den oppringende kvasi-forfatteren fra å skrive denne avslørende historien. Lag på lag, forfatter på forfatter! Den personlige hemmeligheten til forfatterfortelleren røpes aldri, men tampen brenner heftig flere steder.

Hovedpersonen Daragane viser seg tidlig i romanen å være en rastløs sjel, «som en fugleunge ramla ut av et rede», en bosteds-nomade som er innestengt både i seg selv og i leiligheten der han bor når romanen utspiller seg. Rundt ham ulmer det av Simenon-lignende karakterer: en akrobatisk danserinne, en ensom, gammel lege, men også en skuespillerinne og en forretningsmann. Sistnevnte er bipersoner og fortellerens foreldre, med samme yrker som forfatterens foreldre hadde. Nærheten til forfatterens livshistorie vibrerer i slike innkil av opplysninger. Romanens dannede fortellerstemme utgjør et eget karakterunivers, fra hvilket de andre romanpersonene smetter ut og inn som gullfisk i et korallrev. Også romanen som sådan kunne lignes med et naturfenomen, et unnagjemt økosystem av fremmede arter og aparte former for liv. Den simenonske espriten (en Simenon uten Maigret, er Modiano kalt) sørger for at språkleken får sosial dybde, med en fortid som invaderer nåtiden, og omvendt.

Modiano er en litt plaget dikterstemme som holder tilbake informasjon så lenge det lar seg gjøre. I det lesningens trøkk som da oppstår, i det stille mylderet av små pek, vink og detaljer, kan han skape et bilde som dette: «Han kastet et blikk ut på agnbøken. Løvverket var ubevegelig, og det beroliget ham. Dette treet var en vaktpost, den eneste som passet på ham.»

Setningene har mange steder en lignende poetisk saklighet og inviterer til undringens leserytme, noe som også må krediteres Tom Lotheringtons norske oversettelse. Slik bilder fra gamle filmruller kunne flimre bilder oppå hverandre, dobbelteksponerte, skjer det i skrift at setninger «viklet seg i hverandre», for å sitere ett av flere steder der romanen utsier noe om seg selv. Som i en palimpsest, når tekst må skrapes vekk for å avdekke skriften under, slik dikter Modiano parallelle virkeligheter, overlappende tidsdimensjoner og menneskeskjebner som strever i hverandres liv.

«Så du ikke går deg bort» er en etterforskningshistorie som skal fordype mysteriet for leseren, ikke oppklare det. Det skjer på utsøkt vis, og det er formidabelt hvordan en saklig poetisk skrivemåte kan romme og plassere all medynk i en eneste setning, romanens siste.

Freddy Fjellheim

Hva pakker man i sekken når man skal på krigstur til Syria? Hvilke toalettsaker er nødvendige, og hva slags type klær? Army-bukser, foreslår en 25 år gammel fremmedkriger fra USA på det sosiale nettstedet Ask.fm, der erfaringsrike krigere svarer vordende jihadister. «Jeg har Old Navy, lol, men vanntette ting er det beste. Ikke nøl med å kjøpe dyre greier», skriver han, og understreker at innkjøpet er et offer til Gud. «Jakker og bukser, prøv å kjøpe GORE-TEX.»

Vanntett jakke kommer godt med på bakken, for det er der krigen foregår. Men den kjempes også på nettet, noe «ISIS – The State of Terror» gir en grundig innføring i. Boka er fremfor alt en analyse av IS’ mediestrategi – deres nitide regi av voldsfilmer, skrekkeffekter og Twitter-kampanjer. Detaljene er til tider vel nærgående, men har et poeng: forklaringen på IS’ gjennomslagskraft. Analysen favner også et prinsipielt dilemma: I hvor stor grad skal sosiale medier som Twitter, Facebook og YouTube utføre sensur? IS har stadig kommet dem i forkjøpet – et kappløp forfatterne Jessica Stern og J.M. Berger går i dybden på. De viser også hvordan sosiale medier åpner opp for toveiskommunikasjon. Når sekken til Syria skal pakkes, er tipsene fra slagmarken en nettside unna.

Troen på sosiale medier var derimot for sterk da den arabiske våren brøt ut, hevder journalisten Patrick Cockburn i «The Rise of Islamic State» – en annen av de første bøkene som forklarer organisasjonens fremvekst. I sin iver etter å fremme de liberale demonstrantene som snakket engelsk, hadde utdannelse og lignet på dem selv, overså utenforstående kommentatorer at demonstrantene manglet et politisk program. Da revolusjonene gikk skeis, ble mange tatt på senga. Særlig feilleste vestlige politikere, media og offentligheten utviklingen i Syria og Irak, hevder Cockburn, som var godt i gang med en bok om jihadistenes økende innflytelse lenge før IS grep verdens oppmerksomhet. I 2010 befant al-Qa’ida seg på et bunnpunkt. Sommeren 2014 erklærte IS et kalifat. Hva hadde slått feil? Hvem hadde feilet?

Cockburn vektlegger det storpolitiske spillet, og hans analyse er fremfor alt en kritikk: Vestlige politikere fremstilte utviklingen i Irak som bedre enn den var, media overså fakta og overforenklet bildet, den irakiske hæren var tuftet på korrupsjon, Bagdad-regjeringen diskriminerte landets sunnimuslimer. Det siste er en rådende forklaring på hvorfor IS fikk støtte. Men det var krigen i nabolandet Syria som utløste sunnimuslimenes opprør, hevder Cockburn, som mener vestlige regjeringer har seg selv å takke.

Ved å blande seg inn destabiliserte de Syria og Irak, og ga jihadistene gode vekstvilkår. En av de største feilene ble likevel begått allerede i dagene etter 9/11, skriver han: I krigen mot terror skånet USA de viktigste tilretteleggerne for al-Qa’ida og Taliban – Saudi-Arabia og Pakistan, amerikanernes allierte. USA rettet terrorkrigen mot feil land.

Storpolitikkens spill – og kampene mellom utenforstående land – er sentrale om man skal forstå hvordan konfliktene i Midtøsten fungerer. Samtidig må man sette seg inn i de lokale aktørenes faktiske virkelighet, og skjønne hvordan de selv ser den.

Der Cockburn nærmer seg IS med omkringliggende faktorer, tar Stern og Berger for seg selve organisasjonen: De viser hvordan den sprang ut av al-Qa’idas spesielt brutale avdeling i Irak, og spinner historien tilbake til al-Qa’idas fremvekst på 80-tallet. De forklarer vesensforskjellene mellom al-Qa’ida og dagens IS, og den interne kampen mellom både dem og andre jihadister.

Boka favner bredt, fra så forskjellige temaer som ideologi til langtidseffekter av vold til konkrete råd beregnet på vestlige politikere og medier. Ett av rådene er å nekte å gå med på IS’ virkelighetsfremstilling: at verden kan inndeles i god og ond. Slik ABB ville fremprovosere hat mot høyreekstremister – for å polarisere befolkningen og øke støtten til seg selv – ønsker IS at Vesten skal følge deres svart/hvitt-narrativ. Nyansene må derfor frem, mener forfatterne.

I tillegg har de utstyrt boka med oversikter: ordliste, tidslinje og korte tematiske innføringer. Blant de mest interessante aspektene er likevel et kapittel om apokalypsen, en forestilling IS og al-Qa’ida bygger på. Apokalypsescenarioet er en av grunnene til at IS forsøker å fremprovosere en sekterisk krig – og å trekke Vesten inn i kampene.

Stern og Berger er akademikere og rådgivere, og bruker et vell av statistikker, nettanalyser og artikler. Cockburn er journalist og er delvis til stede i felt, snakker med folk og observerer med egne øyne. Både i kildevalg og perspektiver utfyller bøkene hverandre. Omverdenens behov for å forstå IS er stort, og forfatterne har bidratt raskt – under ett år etter kalifat-erklæringen i juni 2014. Man kan derfor bære over med at bøkene skjemmes av gjentakelser.

Ingen av forfatterne griper imidlertid fatt i IS’ militære strategi, eller intervjuer personer som befinner seg på IS’ territorium. Vi møter ingen krigere, avhoppere eller ofre, og bøkene beveger seg på utsiden. Det nærmeste vi kommer, er medlemmenes Twitter-kontoer og sitater fra nettet, som den amerikanske fremmedkrigerens tips om å pakke med seg Gore-Tex. Fremover vil det være rom for langt flere IS-bøker, og noen vil trolig gå på innsiden. Men sterkest forklaringskraft har ofte utenfra-blikket. I rekken av kommende IS-bøker er disse derfor en riktig start.

Åshild Eidem

Skandinavisk filantropi

Gangsternes paradis